Kapittel 32- Maraton

1.1K 36 3
                                    

Jeg våkner i en seng, rommet er hvitt og det samme er alt annet her. Jeg setter meg opp i senga, McKanzie, Udir og de andre står rundt meg. De ser bekymret på meg, men det blir fort til svake smil.

"Hei" sier Jane og smiler svakt. "Du er på sykehus"

"Tror du ikke jeg skjønte det?" Glefser jeg. "Hvor er hun?"

Ingen svarer, men de får uforståelige uttrykk i ansiktet. "HVOR ER HUN FOR FAEN!?!?" Roper jeg. "Hva mener du?" Smiler Jane.

Jeg sukker oppgitt. "Hvor. Er. Christina?" Sier jeg. De slipper ut en liten latter. "Hvem er Christina?" Sier Hernandez.

Magen min knyter seg og jeg har lyst til å bryte ut i gråt og be alle dra seg vekk herfra. "Men hun var jo her! Eller hun var hjemme!!" Roper jeg. "Jason, du har vært i koma i 1 uke, du kjenner ingen Christina." Sier Udir. "Jo! Jeg gjør det!! Vær så snill!" Nå triller tårene ned på kinnene mine.

McKanzie ser på meg før hun løper ut av rommet. Udir banner og går etter. De mumler noe før begge kommer inn igjen, McKanzie har tårer i øynene. "K-kan jeg snakke med Jason alene?" Spør hun. De andre nikker kort og går ut. "Jason" hvisker hun og setter seg ned på en stol ved siden av sengen min. "Hva?" Glefser jeg. "Hun finnes, de har tatt henne." Hvisker hun. Knyten i magen min åpner seg så knyter den seg igjen. Øynene mine er store. "De tok... henne?" Hvisker jeg og sinne samler seg opp.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Dette kapitellet er veldig kort, men jeg driver å skriver mange kapitteler.. Så da poster jeg dem senere i dag.. Det blir vel på en måte maraton? Siden da poster jeg mange samtidig.. Men jeg tror de blir litt korte da.. Sorry :/

Hvorfor, Jason Mccann?Место, где живут истории. Откройте их для себя