Hvorfor, Jason Mccann?

Kapittel 25- Drømmen

HERNANDEZ' P.O.V

Fy faen.. Hva er greia med at alle forsvinner hele tiden? Dette blir bare for mye for meg, jeg må sove litt. Jeg går opp trappa, Jason sovnet på sofaen, han er helt knust stakkars.. Han likte virkelig Christina, alle de andre jentene som har vært her har bare vært som støv for han eller noe sånt.

Nei, slutt å tenk.. Du får grå hår. Jeg går inn på rommet mitt å legger meg ned på senga. Jeg snur meg å møter en kvinnes ansikt. Jeg skvetter som faen. "Å helvete!" Mumler jeg. Mer får jeg ikke sagt før en plastpose har angrepet ansiktet mitt. Jeg får panikk, å sparker med beina. Posen blir strammet hardere og jeg MÅ ha luft. Alt begynner å bli tåkete nå, sparkene mine blir svakere. Jeg 'sovner' i en hvit tåke.

JANE'S P.O.V

Jeg går opp trappa etter Hernandez. "Å helvete!" Mumler han inne på rommet. Jeg ler litt for meg selv.. Hva skjer? Plutselig hører jeg lyder fra senga å skal akkurat til å gå inn da en tanke slår meg. Hva hvis han.. Ja.. Leker med seg selv? Jeg kan ikke gå inn da.. Etter 2 minutter stopper lyden, tar det så kort tid? Jeg åpner døren å møter øynene til en dame jeg kjenner så altfor godt. "Leanna?!" "Å.. Det var ikke meningen du skulle se dette" stammer hun. "Hva har du gjort?!" Roper jeg. Hun tar opp en pistol å sikter på meg. "Leanna, ikke gjør det!" Klinker jeg. "Du så noe du ikke skulle se, vi har gjort ting vi ikke burde.. Unnskyld" sier hun. Jeg lukker øynene, og i det kula skyter gjennom kroppen min kommer hele livet mitt til syne rett foran øynene mine. Mamma, pappa.. Første gang jeg klarte å sykle alene, da jeg fikk en valp.. Da jeg kysset Leanna.. Jeg ble med i gjengen, første gang jeg tok et liv, andre gang, tredje. Da Kay kom, så Christina... Nå, i en alder av 21 dør jeg.

JASON'S P.O.V

Jeg legger meg ned på sofaen, sovner fort. Hvordan skal jeg klare å leve uten Christina? Hvordan skal jeg klare å gjøre noe som helst nå? Jeg tror jeg egentlig bare vil følge etter å dø.

Det er akkurat det jeg har tenkt å gjøre, jeg tar med et tau ned i kjelleren, lager en løkke og henger den opp. Jeg tar en stol og steller meg opp på den, hodet inn i løkka. Jeg sparker bort stolen og tauet strammes rundt halsen min. Jeg kjenner fort at jeg angrer.

Jeg våkner med et rykk. Jeg kjenner tørkede tårer på kinnet mitt. Christina stryker meg over hodet, hun kan røre seg? Vi er fortsatt på sykehuset, øynene hennes er tåkehvite.. Hun er blind..
"Alt var en drøm" mumler hun. Hun kan snakke også! Jeg blir så glad, jeg kysser henne igjen og igjen og igjen. "JEG ELSKER DEG VIRKELIG!"

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Var det noen som skjønte at alt skulle være en drøm? Nå må dere dessverre vente i over en uke! Jeg blir lei meg, men les videre! 10k til neste kapittel etter pausen👍