Hvorfor, Jason Mccann?

Kapittel 31- Vi kan ikke bo sammen lenger

JASON'S P.O.V

Faen.. Jeg ødela det.. Som vanlig måtte jeg ødelegge alt med min dumhet. Jeg VET at hun ikke elsker meg, men likevel må jeg si det. Ansiktsutrykket hennes hadde stivnet og det så ut som hun ville drepe meg, men alt som kom ut var 'dust'..

Jeg hadde lyst til å face- palme meg selv tusen ganger. "Vet du? Da jeg, Kaykay og resten av-" begynte jeg, men hun avbrøt. "Jason... Hvis du savner oppdragene dine så mye, er det greit at du drar på dem" sier hun å ser på meg med sympati. Jeg innså at det eneste jeg hadde snakket om gjennom frokosten var gjenglivet. Jeg face- palmet meg selv. Christina slapp ut en liten latter.

"Hvorfor gjorde du det?" Ler hun. Jeg ser på henne og hever et øyenbryn. Hun slutter å le når hun ser at jeg ikke ler. "Unnskyld da.." Mumler hun.

Jeg smiler, men alt blir avbrutt da et høyt smell kommer fra overetasjen.. Akkurat som om noe falt.. Vi veksler blikk før vi i neste øyeblikk sniker oss opp trappa.

Jeg åpner forsiktig døra til gjesterommet og kikker inn.

Ingenting

Jeg åpner den neste døra, den til vårt rom.

Ingenting

Til slutt åpner jeg døra til badet.

Ingenting

"Hm" mumler jeg og klør meg i nakken. Jeg slipper ut et lettet sukk og snur meg mot det som skulle være Christina, men det som møter meg er ingenting.

Jeg løper ned trappa og inn på stua, ingen. Kjøkkenet, ingen. Kjelleren, ingen.

Jeg går inn på kjøkkenet og smeller håndflaten i benken.

"Jason" det er en lav stemme, og den kommer fra noen bak meg. Jeg snur meg og ser Christina står ved døråpningen. Jeg skal til å løpe mot henne, men hun gjør tegn til å jeg skal stoppe. "Jason, vi.. Kan ikke være sammen lenger, du har problemer.. Sinneproblemer. Jeg lover å ikke fortelle noen om deg, men jeg kan ikke bo her med deg lenger." Hun ser med sympati inn i øynene mine. Jeg er full av sinne, sorg og jeg er forvirret. "Unnskyld" sier hun før hun drar opp en slags pistol opp fra bak ryggen sin og skyter meg i låret. "Faen!" Roper jeg. Jeg drar den ut og studerer den.. Det er en sovepil. Jeg begynner å gå mot henne, men jeg faller på gulvet. Hun gisper og holder seg for munnen. Noen tårer renner ned på kinnene hennes før et ukjent ansikt drar henne vekk og ut av huset.

Så er alt svart.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Hei! Unnskyld for at jeg ikke har skrevet på lenge, men det er ganske kaotisk hjemme nå.. Sorry for kort kapittel.. :/