Hvorfor, Jason Mccann?

Kapittel 40- Angelica

JASON POV
Faen. Jeg sitter i en glasscelle.. De fant ut at jeg hadde lov til å ha pistol, og at Christina hadde skutt seg selv.. Hvorfor?
Det er det jeg skal finne ut senere i dag da jeg slipper ut herfra! Jævla kuk...
"Når slipper jeg ut herfra?!" Spytter jeg til vakten som står å passer på cella. "Ro deg ned nå" gliser vakta. Jeg slår i veggen. "Jeg må på sykehuset!!" Roper jeg. Vakta går og jeg blir dritt forbanna..

Hvor lang tid har det gått nå? 1 time? 2? Jeg gir faen.. Christina er sikkert død, så mye blod hun hadde mistet.. Tanken gjør at tårene mine renner. De stopper ikke, renner bare mer.
"Hei, sutrebassen.. Ut med deg, du er ferdig her" det er vakten.

Jeg hiver meg inn i den gule Lamborghinien og raser til sykehuset. Jeg må vite hva som skjer med jenta mi. "Hei... Hva... Er... Problemet?" Sier dama i skranken. Faen så treig hu er. Jeg viser et bilde av Christina. "Hvor er denne jenta?" Spør jeg.
"Ææhm.." Hun klikker rundt på datamaskina si. "Hmm" klikk klikk klikk.. "Øøøh" klikk klikk. "MEN FAEN DA!" Roper jeg. Dama skvetter. "Rom 153" sier hun sjelvende.

Jeg løper så fort jeg kan og braser inn døra. Christina er ikke der. Jeg går inn på doen som er på rommet. Ingen der heller..
Tenk om hun er død, eller kidnappet.. Voldtatt.. Nei Jason, slutt. Jeg går ut av rommet. Faen ta.. Hva gjør jeg nå? Jeg går ut av rommet, tusler sakte nedover korridoren.

"Jason?" Jeg snur meg, og den enste jeg trenger nå. Tårene mine begynner å renne igjen. "Christ- Christina"
Hun har på seg en sykehuskjole med blå firkanter, noen blå ullsokker, håret er ikke børstet, men likevel er hun perfekt, usminket og hun holder noen i hånda. Et barn.. Med samme sykehuskjole i mindre størrelse og med brannskader over hele ansiktet og hodet. Hun har ikke hår, men hun er likevel veldig veldig vakker. Seks eller sju år tipper jeg. Christina bøyer seg ned til henne. "Bare vent her, okey?" Sier hun. Den lille jenta nikker. Christina smiler til henne før hun reiser seg opp igjen. Hun ser på meg og tårene hennes begynner å renne de også. Hun løper mot meg og jeg tar henne i mot med åpne armer. Hun har armene rundt nakken min og beina rundt livet mitt. Jeg holder henne oppe med hendene mine på de bare lårene hennes. "Jeg savnet deg så så mye" hvisker hun mens kinnet hennes er limt i mitt. "Jeg savnet deg så mye også, hvordan går det med skuddet? Og hvorfor?" Spør jeg. "Vi, vi tar ikke det her" sier hun. Jeg nikker, så kysser jeg henne vått og mykt på leppene. Åh herre som jeg har savnet dette.. Før jeg setter henne ned på gulvet igjen.
"Angelica, kom hit" sier Christina. Den lille jenta, som tydeligvis heter Angelica, kommer bort til oss. Christina tar henne i hånda. Jeg bøyer meg ned til henne.
"Hei" sier jeg. "Hei" hvisker hun. "Så vakker du er" sier jeg, og jeg mener det. Hun smiler svakt til meg. Jeg smiler til henne. "Hvor gammel er du? Du ser ut som en stor jente" smiler jeg til henne. "Jeg er 7" sier hun og smiler litt mer. "Oi! Da hadde jeg rett, du er en stor jente"
Vi smiler til hverandre. Så utrolig søtt..
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Ja, endelig kom det et kapittel.. Jeg er ikke død altså.. Men jeg har vært veldig opptatt, også har jeg tentamen på mandag😩
Men jeg skal prøve å oppdatere oftere. Men hva synes dere skal skje nå? Tips vær så snill🌸