• I rather die, without you •

For en tanke

«Har du gått helt fra vettet??» Hvisket jeg høyt inn i øret til Hazel. Jeg ga henne et dønn seriøst blikk. «Chill 'a.» la hun til og tok en slurk av cappuccinoen sin. Jeg, Hazel, Norah og Amara satt på en café på torget, og jeg holdt på å frike ut. Faen heller skulle Hazel fortelle de andre vennene våre om den gale k-pop fantasien vår. Jeg skjønte hvor galt det ville gå. De ville sikkert bare stirre rart på oss, eller le seg fordervet.
«Vil dere bli med meg og Averly til Sør Korea til neste skoleår? Vi tenker å studere...» Holdt Hazel nesten på å si til de andre.

Jeg dro Hazel i hånda og tok henne med på det offentlige badet. Vi ble stående rette i ryggen mot hverandre. Hva går av deg'a!» Utbrøt Hazel og la hendene foran munnen sin, fordi hun ikke klarte å holde maska. «Hvor mange ganger har jeg sagt at jeg IKKE VIL AT NOEN ANNEN LEVENDE SJEL I DENNE VERDENEN SKAL vite noe om vår idiotiske k-pop fetish!!» Jeg var litt halvveis irritert. Hazel sto å gapte før hun skulle til å svare. «Du, Avy.» Hazel hadde kalt meg det helt siden barnehagen. Det var da vi først ble kjent. To piker, Averly med brune, og Hazel med blåe øyne som skinte. Jeg hadde mørkt, bølgete og langt hår, som et fossefall. Hazel hadde lyst hår ned til skuldrene, og noen søte fregner her og der. Det var slik vi så ut nå, og det hadde vi gjort i en god stund.

Hazel la hendene på skuldrene mine og så meg dypt inn i øynene. Hun var minst 5 centimeter høyere enn meg. «Avy, du må huske på at dette er ditt liv. Det er helt bortkastet om du hele tiden skal bry deg 110% om hva alle tenker og synes om deg hele tiden. Du må nyte tiden du har, og gjøre de tingene som gjør deg glad, mens du kan.» Hun var helt seriøs. Litt motsatt av hva hun pleide. Hazel var mer den mer 'relaxte' typen. Hun var veldig selvsikker og åpen.
Så hørte vi døren åpnes. «Hærreguuuud, så lang tid tar det vel ikke å gå på dass.» Utbrøt Norah og Amara litt ironisk.
«Hva faen!! Dere stod der hele tiden dere, det er jeg sikker på!!» Utbrøt jeg med et lite smil om munnen. Jeg kunne høre hvor dramatisk jeg hørtes ut.
«Men hva begynte du å si i sted Hazel?» Spurte de begge to nysgjerrig. De sto der i døråpningen klare for å høre.
Hazel så på meg en gang.
Jeg prøvde å glise, men Gud hvor dårlig en skuespiller jeg var.
Deretter snudde hun seg mot Norah og Amara. Jeg sukket. Høyt.