• I rather die, without you •

Da jeg stivnet helt

Jeg våknet opp med hodet mitt på skulderen til Taehyung, liggende omtrent oppå han. Da jeg merket dette reiste jeg meg brått opp, og jeg så meg rundt i forvirring. «Så det var ingen drøm.» Hørte jeg bak meg.
«Tydeligvis ikke!» Sa jeg livlig. Håret mitt var litt bustete, men ellers var alt greit. «Hvor er du i fra egentlig?» Utbrøt Tae plutselig. «London, der du har sovnet i en heis sammen med en random jente.» Vi flirte godt sammen, og jeg tenkte på hele situasjonen.

«Håper vi kan treffes senere.» La han til. Tae virket litt sjenert, men han var helt seriøs. «Ja, jeg og!! Jeg må få telefonnummeret ditt, og du mitt.» Smilte jeg til han ivrig.
Det ble helt stille i et sekund, før en bråkete lyd passerte heisen. Den fortsatte, og et brekkjern ble presset mellom den smale sprekken. Etter et kvarter, som føltes som uendeligheten selv, klarte de ansatte å få åpnet heisen. De beklaget på det høyeste, og fortalte at vi skulle få erstatning, siden de ikke hadde merket oss før mange timer. Jeg og Taehyung ville bare komme oss ut, så vi takket, fullførte papirene de ba oss skrive under på, og trampet svimmelt ut.
Lufta var tung, og det så ut som at vi begge var helt hangover etter hundre timer med festing. For å være ærlig så Tae bra ut uansett. Håret hans var bare bløtt av svette, men jeg likte å se på han.
Jeg derimot hadde en messybun som holdt på å løsne, og småhår sto til alle kanter.

Da vi hadde nådd hotellrommet igjen, ble vi møtt av et fullstendig kaos. Namjoon, Suga og Jungkook holdt på å snakke med kompaniet. Mange av vaktene til BTS var der også, på leting etter Tae, som var sporløst forsvunnet.
Jeg og Taehyung ble stående i gangen, og stirret bare på alle folkene som rente frem og tilbake.
Amara, Norah og Hazel fikk deretter øye på oss. «Vi har lett etter dere i nesten et halvt døgn, og vi ringte deg Averly sikkert hundre ganger!» Utbrøt Hazel og løp mot oss dramatisk. Hun slo armene sine hardt i rundt meg, og jeg kjente hvor fort hjertet hennes dunket.
De andre fikk også øye på oss, og Namjoon hentet Taehyung med en eneste gang.
Vi jentene ble stående igjen i gangen. «Telefonen min gikk tom for strøm, og vi ble sittende fast i en dum heis!» Gråt jeg tett inntil henne. Norah og Amara kom og strøk meg på ryggen. «Det viktigste er at du er i sikkerhet!» Fortalte Norah, og smilte bredt. Det halvlange, mørke håret hennes lå pent til bak ørene. Hun hadde på seg noen grønne øreringer som matchet øynene hennes. Amara var enig med Norah.

Jeg gikk spontant bort til selve hotellrommet, og så Taehyung snakke sammen med noen fra kompaniet. Deretter gikk de ut, og Jungkook kom gående elegant mot meg og Hazel. «Siden de trodde at dere hadde kommet bort, må de forsikre seg om at alt er greit. Rykter spres fort.» Mumlet Jungkook.
«Men vi er i sikkerhet!» La jeg til. Jeg så han i øynene, og svelget en klump av angst. «Ja, men det er strenge regler skjønner du. Vi må bare følge dem. De vil bare beskytte oss.» Vi alle tre ble sittende på sofaen med hodet ned.

En time senere kom Taehyung tilbake. Han kom og satte seg ned ved siden av oss. «Bro!» Ropte Namjoon, Yoongi og Jungkook før de alle tok en gruppeklem for laget. Norah og Amara la seg ved siden av meg og Hazel. Vi fniste litt, og så lurt på hverandre.
«Kom an a, vi har jo fem poser fulle av snacks jo! Vi må jo feire!» Utbrøt Taehyung, og så fornøyd ut. Jeg la merke til hvordan han så på meg med runde smilehull.
«Vi går og henter brusen, Averly!» La Jungkook til.
Vi spaserte til kjøkkenet og jeg satte meg oppå den høye kjøkkenbenken. Han ga meg et lurt blikk, og lempet noen bokser med Pepsi ut av posene. «Vil du ha?» Sa han med en flørtete tone. «Bring on that shit!» Flirte jeg tilbake. Vi begynte å drikke hver vår boks, og han begynte å si noe til meg: «Hvor gammel er du?» Jeg dempet meg litt. «Jeg blir 18 i November.» Han så meg inn i sjela med de blanke, brune øynene sine. Jeg stivnet helt. Hendene mine ble klamme. «Jeg blir 22 i September.» La han til.
Den gråe hettegenserne hans så innmarri myk ut, og jeansene hans gjorde stilen komplett.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle se mer, jeg kunne besvime når som helst. På ordentlig.
Han lente seg fremover i min retning, og bøyde hodet sitt ned mot mitt.
Han kysset meg. JUNGKOOK kysset meg. Hva i alle dager.
Jeg kjente kinnene mine ble røde, og jeg prøvde å skjule rødminga mi med å flire litt. Han la hånda si bak nakken, å smilte forsiktig mot meg.
«Jeg vet ikke hva jeg føler, men det kribler i magen når jeg ser på deg.» Utbrøt jeg litt forsiktig. Han satt seg ved siden av meg, og strøk meg over håret. «Kanskje jeg er spontan, men jeg vet ikke hva som går av meg.» Flirte han litt stille, og så på gulvet.
«Jeg liker det.» Svarte jeg veldig rart. Grunnen var at jeg ikke visste hva som egentlig skjedde.