• I rather die, without you •

Trekantdrama

Det ble utrolig kleint et øyeblikk, men etterhvert gikk det bedre. Jeg hadde en stor klump i halsen, og den kunne eksplodere, og gjøre seg om til tårer når som helst.
Jeg prøvde å se i retningen til Taehyung, og pakket på et smil, men han avviste meg gang på gang. Da jeg så på Jungkook, himlet han med øynene. Jeg følte meg fullstendig håpløs, så jeg reiste meg, og hentet tingene mine. «Jeg drar.» Utbrøt jeg, og så i retningen deres, men ingen svarte. Jimin var den eneste som prøvde å få kontakt. «Averly! Ikke gå! De trenger bare å få svelget sjalusien.» Sa han raskt. Håret hans var utrolig fluffy, og øynene hans var dype og brune. «Sjalusi! Unnskyld meg? Jeg er ikke sammen med noen av dem, og jeg vet det var dumt av meg. Men jeg tenkte ikke klart!» Svarte jeg brått, med en litt kvass tone.
«Så slutt å drikk alkohol for faen!» Utbrøt Taehyung. Jeg hadde aldri hørt han si noe sånt før, og det fikk meg til å føle meg skyldig. Jeg hadde virkelig gjort noe mer alvorlig enn jeg hadde trodd. Kanskje hadde jeg såret dem, fordi de begge trodde de hadde meg for seg selv.
Jeg trakk pusten dypt, og skulle til å svare Jimin. «Jeg trenger luft.» Det var det beste jeg kom opp med.
Han så rart på meg, og jeg følte meg dum. «Hade!» Ropte jeg brått, før jeg lukket døra som ristet i det jeg sendte den inn mot veggen.

Ute var alt vått og kalt. Kvister som hadde knekt lå spredd rundt på bakken, og blader i alle slags fasonger virvlet rundt. Jeg følte meg så alene. Helt håpløs. Jeg fisket tak i ørepluggene mine som fant sted i sekken, og plantet dem godt inntil øret. Det var digg å høre på litt musikk for en gangs skyld. Uten å bli forstyrret av bråkete folk og stressende dager.

«Rrrriiiingggg.» Hørte jeg komme ut av IPhonen min. Jeg var egentlig gørrlei av alt, men jeg valgte å ta den. Ukjent nummer sto det. «Hei, det er Ave. Eller Averly. Hva vil du?» I et øyeblikk ble det like stille som de mørke nettene hvor lyden av vinden er den eneste som treffer øret.
«Bitch. Endelig svarer du, og jeg vil bare si at du er forferdelig irriterende. Ja, det er Hazel forresten.»
Jeg kjente meg helt stum, og huden min begynte å prikke på grunn av nervøsiteten min.
«Jeg trodde vi var bestevenner. Dessuten var det du som brøt løftet mitt på bursdagen min, og valgte å heller henge med de andre gutta på byen.» Svarte jeg ganske tydelig.
Det tok noen sekunder før hun startet sin neste setning. «Vi sa du kunne bli med på fest!»
Jeg himlet med øynene mine vilt. «Tror du jeg ville bli med på et galehus av en fest istede for å dra på den sightseeingen vi hadde planlagt i ett helt år?!» Spyttet jeg like kvast ut, som et slipet sverd.
«Kom til hotellet, om et kvarter.» Svarte hun bittert, og jeg hørte at hun såvidt tålte å prate med en normal stemme.

Jeg trippet ned veien, og møtte på mange sølepytter og mennesker som holdt i paraplyer. Da jeg ankom hotellet, lignet det på at jeg hadde dusjet med klær på. Det var fælt, men nå kunne jeg straks bytte om.
Jeg gikk opp alle de runde trappene, og dro kortet tvers over håndtaket. Det synet som møtte meg var helt tåpelig.

Taehyung klinet med Hazel, og de lå oppi sofaen, den du ser når du kommer inn i rommet. De lå oppå hverandre, og Hazel var bare i underklærne. «Æsj. Hva driver dere med?!» Hylte jeg med hendene mine bak hodet i det sjokket innhentet meg. Det var tydelig at Hazel hadde planlagt en slags hevn på meg, men Taehyung visste såklart ikke at jeg delte hotellrom med henne.
Han trakk hendene sine vekk fra hazel, og puffet henne en meter fra seg. Han rødmet sinnsykt. Selv om vi to ikke var kjærester, kjente jeg ydmykelsen bre seg utover hele kroppen.
Jeg ville ikke vite at dette var sant i det hele tatt.
«Idiot! Begge to er to håpløse fjols! Har dere gått fra vettet? Kanskje dere ble født i går?!!» Skrek jeg i det tårene begynte å falle ned.
Jeg tror følelsene mine for Taehyung hadde blitt sterkere enn det jeg hadde trodd, enn det jeg kunne kontrollere.