Kidnapped

20

"Nate!"

Nate sto smilende i kantinen og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det føltes ut som om jeg ikke hadde sett han på evigheter. Jeg løp mot han og inn i armene hans. Det føltes så godt å være nær han, usikkerhetene og fryktene mine forsvant.

"Jeg har savnet deg så mye!"sa jeg og klemte han hardt.

Liam kremtet og jeg rygget fra Nate, selv om jeg fortsatt kunne ha klemt han i evigheter.

"Nate, dette er Liam og Oliver", sa jeg og snudde meg mot dem. Nate smilte mot dem og Liam nikket mens Oliver gikk bort å tok hånden hans.

"Malia har snakket mye om deg" sa Oliver og smilte.

"Positivt håper jeg" sa Nate og smilte til meg og jeg lo. "Du må fortelle  meg alt"

Mens vi stappet i oss mat fortalte jeg alt han hadde gått glipp av. Med advarende og sure blikk fra Liam som mente at dette var topp hemmelig, og at jeg ikke burde fortelle dette til folk som ikke var medlem i The Eagles. Brydde jeg meg? Selvfølgelig ikke.

Jeg kunne stole på Nate, det hadde jeg alltid gjort.

Det var vakter ved hver dør, noe som jeg synes var rart. Vi var de eneste i kantinen og det var deilig å endelig ha litt ro. Rommet var stort og mye mer lysere og moderne enn det det var hjemme. Alt virket mye friere på en måte.

"Så det er noe spesielt med deg?" spurte Nate forvirret. Jeg hevet skuldrene. Dette var jo like forvirrende for meg som det det var for han. Ikke visste jeg hva som var galt med meg og ikke visste jeg hvorfor. Noe som var sikkert og visst var at Liam visste noe men ville ikke si hva det var.

Det eneste jeg visste var at det var styrke jeg styrte med tankene, følelsene og hjertet. Ikke muskler men indre styrke. Det ga ikke mening.

Plutselig ble rommet fylt med mange stemmer og jeg så opp fra maten min, til dørene som det nå kom hundrevis av folk ut av. De satt seg ned på de andre bordene som var spredt over hele rommet. Mange av de møtte blikket mitt og hvisket til hverandre, noe jeg ble ukomfortabel av.

"Liam!"ropte en av guttene som nå var på vi bort mot oss. "Hyggelig å se deg igjen!"sa han og smilte bredt. Jeg myste på han. Snakket han italiensk nå? Hvordan skulle jeg kunne vite det? Bevegde munnen hans i takt med ordene jeg hørte?

Plutselig merket jeg at han ikke pratet men stirret intenst på meg. Jeg så vekk fra han og kremtet.

"Jeg er her for å følge opp testene til Malia", Liam så bort på meg. De fortsatte å prate mens vi andre satt stille og spiste. Jeg snudde meg bort til Nate etter en stund og spurte om han skjønte det de snakket om. Han nikket, noe som betydde at de ikke snakket italiensk.

Rundt meg hadde alle settet seg ned på bordene nå. Folk skravlet i munnen på hverandre mens de spise den overraskende gode lunsjen.

"Hold kjeft Pirce!"ropte en plutselig. Jeg skvatt av den dype stemmen og lyden av en metallstol skrapende mot gulvet etter en reiste seg brått. Det var en gutt med mørkt brunt hår, nesten svart.

"Oak!"ropte Duncan, som jeg ikke hadde lagt merke til var i rommet.

Oak?

Som i Andrew Oak?

Den mørkhårete gutten føk ut av kantinen.

Jeg måtte gå etter han.

Om vi to var like, kunne han fortelle meg hva som var galt med meg. Hva som skilte meg ut fra de andre! Liam hadde ikke engang lagt merke til det som hadde skjedd, helt slukt opp i samtalen med han fyren.

Jeg reiste meg brått opp fra stolen min og Nate ga meg ett spørrende blikk.

"Jeg skal bare på do"sa jeg og kjappet meg til dørene som førte ut av rommet. Jeg følte meg liten da jeg passerte de store vaktene som speidet ut over kantinen.

Fort åpnet jeg døren og gikk ut for å se gutten forsvinne bak heisdørene. Desperat så jeg på tallet som steg til 4 og løp opp trappegangen, ikke engang tid til å vente på at heisen skulle komme ned igjen. Jeg hadde ikke vært her. Det eneste stedet jeg hadde vært var i første etasje.

Da jeg kom opp, helt andpusten, var gutten på vei inn i et rom da jeg ropte ut stopp. Han så opp på meg, forvirret og så spørrende.

"Andrew Oak sant?" spurte jeg pesende mens jeg gikk nærmere til han. Han gransket meg. Øynene hans var like mørke som håret og huden hans var blek.

"Ja. Hva er det? Hvem er du?"sa han. Han sto fortsatt i døråpningen til det jeg tenkte var rommet hans.

"Malia. Jeg er her for å ta tester. Jeg har fått høre jeg er annerledes enn de andre og at du er den eneste som er som meg. Det jeg lurer på er om du kan forklare meg hva-"

"Nei"sa han og prøvde å lukke døren men jeg stoppet han.

"Hvorfor ikke?"spurte jeg desperat.

"Jeg sa nei"han prøvde å lukke døren igjen og jeg kjente sinnet mitt varme kroppen min.

"Hør her drittsekk! Jeg har vært innestengt hele livet! Får noen måneder siden ble jeg faen meg kidnappet, så fikk jeg vite at mannen jeg har vokst opp med, ikke er faren min. Nei, for han heter tydeligvis James og jeg har ingen minner fra han! Jeg har nesten blitt drept fordi jeg er 'spesiell', så nå vil jeg faen vite hva som er greien!"sa jeg og stirret intenst på han. Om det var mulig tror jeg at flammer hadde kommet ut av dem.

Han så forbauset ut.

Så stirret han på meg igjen.

Og så måpte han.

"Malia?"han så ut som om han var på gråten. En tåre rant ned fra kinnet hans og han smilte varmt til meg.

Kjente han meg igjen?

Hvem var han?

⚠️⚠️⚠️

Dette er siste del i den første boken i denne serien! Jeg har bestemt meg for å avslutte boken her siden delene i denne historien er lengre enn det jeg normalt skriver. Bok nr. 2 finner dere på profilen min under tittelen 'Trapped'!

Det har vært så spennene å skrive denne boken fordi det har vært annerledes enn de andre jeg har skrevet! Jeg håper dere har likt det så langt og at dere er klar til å lese fortsettelsen.