Nattens Barn

1. Ilddalen

Beklager om dette kapitlet ble litt tamt. Jeg håper du likevel vil lese det og gjøre deg litt bedre kjent med karakterene og historien før denne tid.
Jeg kan personlig garantere at spenningen stiger allerede i kapittel 2.
————— ——— —————

Elena sto i kjøkkenet. Lyden av tresleiva som raspet mot kasserollen da hun rørte i gryta fylte hele andreetasjen. Jeg kunne høre henne nynne for seg selv imens lyden av mat som ble stekt la seg over.

Imens hun lagde middag, satt jeg og fikset litt på en ramme som var blitt ødelagt da vi sist hadde øvd på kamptrekk. Vel var vi ikke en del av forsvaret, men etter det som hadde skjedd med familiene våre, var vi smertelig klar over at vi når som helst kunne bli nødt til å kjempe for å holde oss i live.

Ramma hadde blitt truffet av en hæl, og dermed falt ned fra festet og ramlet rett ned på gulvet. Selve bildet hadde overlevd, men ramma og glasset fikk seg litt av en påkjenning.

Jeg gløttet bort på Elena. Hun sto lent over stekeplata og rørte i en av kasserollene. Hun hadde på seg en mørk skjorte og en helt svart langbukse. Det svarte håret hennes var opptatt i en litt slapp hestehale. Klærne hennes var tettsittende, og hun hadde en mørkeblå kappe hengende over skuldrene og bak på ryggen hennes. Jeg hadde alltid ment at klesstilen hennes var litt merkelig. Hadde jeg ikke kjent henne så godt, hadde jeg blitt redd om jeg hadde truffet på henne ikledd disse mørke klærne.

Jeg så tilfeldigvis bort på det store maleriet over det elegante spisebordet. Det var et stort bilde av min kjære onkel Tim, eieren av dette huset. Han hadde vært en millionær. Dette hadde egentlig ikke vært noe hus, det var mer som hytta, eller feriehuset, hans. Etter at han gikk bort av sykdom bare noen få måneder etter foreldrene mine, hadde jeg og Elena flyttet inn. Jeg kunne enda huske hva han sa til meg i sitt siste levende øyeblikk. Ta med deg venninnen din og søk tilflukt i hytta mi. Jeg nekter å miste enda flere til denne meningsløse krigen om makt.

Han hadde i sannhet hvert en godhjertet mann, og jeg hadde vært full av ærefrykt over å få flytte inn i huset hans.

"Har du lyst på mat, eller skal du bare så der og se i veggen mens jeg spiser?" Jeg snudde meg og fikk se at Elena hadde dekket på og satt seg ned rundt bordet.

Jeg lo litt anstrengt og satte meg ned. "Unnskyld."

Elena ristet humoristisk på hodet. "Går det an å fikse ramma, eller må vi kjøpe ny av den også?"

"Det gjenstår å finne ut", svarte jeg. "Men jeg tror det skal la seg gjøre."

🦇

Etter at middagen var ryddet av og vi gikk hvert til vårt, fant jeg ut at jeg skulle la Elena se videre på den ødelagte ramma mens jeg skulle ta meg av noe jeg ikke hadde fått tid til tidligere.

Dermed gikk jeg ut av huset. Utenfor var det fullt av små hus. Da vi flyttet inn her var vi helt alene, men etter hvert som tiden gikk, ble det bare flere ofre for krigen, og de begynte å søke tilflukt her. Tomta til min onkel Tim var nå blitt som en landsby for barn som hadde mistet familiene sine.

Jeg gikk mellom husene og så til at jeg ikke forstyrret de som snekerte. Det var noen voksne her, og de jobbet dagene lange på å bygge hus så vi kunne ta inn flere som trengte hjelp eller et sted å bo. I løpet av de siste to årene, har enkelte av oss sneket oss ut av Ilddalen, som vi kalte den. De som gjorde det dro alltid ut til den nærmeste byen for å få tak i folk som kunne hjelpe, for eksempel brannvesen, leger, skreddere og kamptrenere. Ja, vi var klar over at de fleste så på det som kidnapping, men vi så på det som en nødvendighet for å holde oss i live.