Nattens Barn

3. Tilbudet

Dette kapitlet gikk veldig av seg selv, og jeg ble ferdig med det veldig fort. Jeg orket ikke vente halve uka på å publisere det, så jeg valgte å heller skrive to denne uka.
PS. Det kan hende at kapitell 4 blir litt kortere av den grunn.
Uansett, håper du nyter boka så langt.
————— ——— —————

Jeg smalnet blikket. Vampyrer var ikke til å stole på, det visste jeg. Ikke snakk om at jeg ville forhandle med noen som kjempet på samme side som de som drepte foreldrene mine, heller. Zack var visst enig. Han knyttet neven stramt om den ene dolken og vekslet et blikk fylt av mistro med meg.

Ikke så mye som en celle i kroppen hadde noe tro på tilbudet til denne usle blodsugeren, men jeg følte meg likevel nødt til å vite hva han ville. "Hva er tilbudet?" Det var ikke et spørsmål, det var et direkte krav. Samme hvilke lumske planer han hadde, skulle han ikke få gleden av å se meg nøle.

Vampyren som hadde kjempet mot Zack og skadet Lucy, ble stående der den var og fulgte nøye med på oss alle. "Desperat, småjente?" ertet den andre. "Blir du redd for hva det virkelige liv har å tilby deg?"

Jeg bet tennene sammen og prøvde å ikke la ham se noen reaksjon, men jeg visste at han hadde sett at det irriterte meg. "Verden er noe annet når en ikke står til knes med mange millioner lenger, eller hva?"

Det gikk en støkk i meg. Visste han hvem onkelen min hadde vært? Zack ga meg et bestemt dunk i den ene armen, og jeg hadde gjenvunnet fokuset. "Hva var tilbudet?" spurte jeg på nytt.

Vampyren skakket på hodet og strammet grepet han hadde om Bradys strupe. "Ganske enkelt, vil jeg si." Det nattmørke blikket hans ble smalt. "For hver dag har det blitt mindre unger i denne byen, og det blir stadig flere som går med en fakkel-button her omkring."

Den første vampyren marsjerte frem og la en klofinger på Zacks pin. "Sånne som disse", hveste han.

Zack vred seg unna og viste dolken truende. Jeg så fortsatt på den lumske vampyren som hadde hintet om at han visste om onkel Tim. "Fortsett!" krevde jeg.

"Vi er ikke dumme. Vi har skjønt at dere har et gjemt oppholdssted hvor stadig flere kommer for å gjemme dere." Den rolige tonen hans ble stadig beskere og mer hvesende. "Det er enkelt. Vis oss tilfluktsstedet, og vi lar guttungen gå. Nekt, og vi har nok av blod for resten av uka." Munnvikene hans bredte seg ut i et blodtørstig glis.

Halsen min ble tørr. Jeg visste hva jeg måtte velge, men jeg skulle inderlig ønske at det var en annen utvei. Plutselig ble den spenningsfulle stillheten brutt av Zack som hev seg mot vampyren som hadde kommet med tilbudet, og begynte å fekte etter den. Jeg skulle til å kaste meg inn for å hjelpe, men den første vampyren hadde allerede angrepet meg.

Jeg kastet meg til side akkurat i tide til å unngå at klørne dens skulle sneie skulderen min. Uten å nøle, tok jeg opp dolken min og holdt den beskyttende foran meg. Vampyren var skremmende rask. Den kastet seg inn fra begge sider raskere enn jeg klarte å registrere. Brått kjente jeg en smerte som brant ned i låret. Klørne hadde ikke truffet noe bein, men var dypt nok til at jeg kunne kjenne bold velte frem og farge låret og kneet mitt rødt.

Jeg dukket unna et slag og kastet et blikk på Zack og hans konkurrent. De kjempet intenst mot hverandre. Brady lå og kravlet forgjeves unna. Jeg hoppet frem mot ham, men etter bare et øyeblikk var vampyren foran meg igjen. Den holdt hånden mellom meg og Brady, og viste frem klørne sine.

Bevisst på at hvert feilgrep kunne føre til at Brady ble flådd levende, prøvde jeg å sakte bevege meg rundt den. De ekle, helsvarte øynene fulgte hver eneste bevegelse. Plutselig hveste han, og på et blunk hadde han kommet seg bak meg. Jeg vred meg så fort det lot seg gjøre, og klarte å få nakken unna klørne hans. Men vampyren bommet ikke. De sylskarpe klørne sneiet det venstre skulderbladet. Genseren min fikk et stort hull det hvor han flerret meg opp. Underfra ble det raskt rødt av blod. Såret ble først og fremst som er levende bål, så tok smerten takk.