Nattens Barn

5. En Flyvedyktig Kanin

Dette kapitlet ble litt kort, men jeg håper det ble bra nok likevel.
Litt skrivesperre, skjønner du...
————— ——— —————

Jeg var forberedt på å kanskje måtte fortelle om de tyngste dagene i livet mitt for å skape kontakt, så spørsmålet uroet meg ikke. I stedet la jeg armen over skuldrene til den lille niåringen og vinket Lucy bort til oss.

"Jeg har selv opplevd å miste mine nærmeste." Jeg så overraskelse i Emilys blikk. "Det var vondt nok da jeg mistet min eldre bror, Theo, da han flyttet ut. Tapet av foreldrene mine hadde jeg aldri i verden taklet om det ikke hadde vært for onkel Tim."

"Hvem da?" Emily blunket forvirret.

Et smil lekte i munnviken min. "Min mors bror. En mann med et hjerte på størrelse med et hav, og den herligste latteren på planeten. Men ikke nok med det, han var også en bortskjemt milliarder." Jeg kjente minnene varme meg. "Han var også eieren av huset jeg og Elena bor i nå. Det var feriehuset hans, men han hadde en så høy levestandar at han kalte det 'hytta' si." Jeg så han så klart for meg. Den kastanjebrune, blanke rikingsveisen, de kritthvite tennene, de klare, grønne øynene og klærne som aldri hadde så mye som en flekk noen steder.

"Foreldrene mine mistet livet i tidlig begynnelse av krigen mot vampyrene. Jeg sluttet dermed å skrive brev til Theo, og kom ikke på skolen lenger." Selv om det var forferdelige smertefulle minner, føltes det godt å fortelle om disse stundene. Først og fremst fordi det kunne hjelpe dem med å komme seg over sine mørke stunder. "Onkel Tim lot meg bo hos ham, og etter å ha gitt opp håpet om å få meg til å gå tilbake til skolen, betalte han for å gi meg en egen privatlærer i huset hans."

Lucy satt taust og hørte på. Hun hadde tørket øynene for tårer og lyttet med en tydelig medlidenhet i det slitne ansiktet. Emily, derimot, satt med store øyne og hadde ikke så mye som tenkt på å tørke ansiktet sitt for det salte vannet.

"Han hjalp meg gjennom det, han og Elena", fortsatte jeg. "Og etter hvert begynte jeg å vende meg på tanken på at foreldrene mine lå i hjertet mitt og at jeg bodde hos en milliarder-onkel. Han fikk til og med overtalt meg til å begynne på skolen igjen." Jeg stoppet opp en liten stund. Nå kom den delen som gjorde vondest. "Men så ble han syk. Jeg trodde det bare var en liten sykdom som ville gå over etter en ukes tid, så jeg bestemte meg for å gjøre opp for alt han hadde gjort for meg ved å ta vare på ham mens han ble bedre. Men han ble ikke bedre. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å bli bekymret for ham. Jeg tok ham med til sykehuset, og de jobbet på spreng."

Emily var fortsatt like stor i øynene. "Hvilken sykdom var det?"

Jeg ristet stumt på hodet. "Jeg vet ikke. Men ettersom pappa hadde lært meg ganske mye innenfor helse, skjønte jeg fort at jeg ikke kunne ta vare på ham på egenhånd." Det var faktisk ganske fint å sitte å fortelle om den bortskjemte onkelen min og mine to godhjertede foreldre. Etter at jeg endelig hadde klart å godta tapet av dem alle, kjentes det godt å sitte og mimre om dem. Det føltes som om de sto i samme rommet som oss og hørte på med kjærlige, varme smil om munnen. Jeg så på Emily. "Både mamma og pappa var leger, skjønner du. Pappa hadde så lyst til at jeg skulle følge i deres fotspor da jeg ble stor, så han tok meg med på alle slags turer hvor han lærte meg alt fra førstehjelp til livredning i vann."

Lucy hadde fått et forsiktig smil om munnen, hun også nå. Jeg kunne se hvor takknemlig hun var for at jeg fortalte dette og at jeg hjalp henne med å roe Emily ned etter nattens grusomme hendelser.

"Hva skjedde med ham?" spurte Emily hviskende.

"Han døde", svarte jeg. "Men like før det ba han meg om å flytte inn i 'hytta' hans og ta Elena med meg for å søke tilflukt med god avstand fra krigen." Jeg kjente en klump i halsen, og skyndte meg å svelge den vekk før den ble noe større. "Jeg sørget i lang tid etter at vi reiste til dalen. Tapet av onkel Tim hadde vært mye vondere en jeg noen gang hadde sett for meg."

Emily la hodet litt på skakke mens hun hikstet av den triste historien. "Men var det ikke verre da du mistet foreldrene dine?" mumlet hun mellom hikstene.

Jeg la armen over de små skuldrene hennes og trakk henne trøstende inntil meg imens jeg strøk henne på overarmen.

"Det var det jeg hadde trodd", svarte jeg. "Men saken var at jeg hadde fått et tettere forhold til onkel siden foreldrene mine var veldig overarbeidet. De var borte fra tidlig på morgenen til sent på kvelden for å gjøre opp for mangelen på helsepersonell." Imens jeg pratet, drømte jeg meg bort til den tiden. Det var rart å tenke på at det var for snart syv hele år siden. Jeg kunne fortsatt huske hver minste detalj på dem alle tre. "Imens de jobbet lange dager, var jeg hjemme hos onkel Tim."

Emily trakk seg litt unna armen min. "I så fall kan jeg skjønne at du vet hva du snakker om. Men det betyr ikke at det gjør noe mindre vondt", la hun til med et lite klynk.

Lucy strakte seg over fanget mitt og la lillesøsterens hode i armene. "Selvfølgelig ikke. Smerten vil være like stor, men du skal vite at vi er mange som er her for deg." Hun lukket øynene med Emily trykket godt inntil deg. "Du skal ikke trenge å gå gjennom dette alene." Lucy strammet grepet om søsteren og holdt henne i en anspent og stram, men kjærlig klem.

Da de omsider brøt opp, kunne jeg se at Emily allerede hadde kviknet til litt. Hun var sterk til å være så ung. Jeg måtte si at jeg ble imponert over henne. Det minnet meg om noe jeg hadde hørt fra en bortskjemt milliarder for noen år siden.

"Vet du, Emily? Hadde han vært her, ville onkel Tim ha kalt deg en flyvedyktig kanin."

"En hva?" Den lille jenta så på meg som om jeg hadde sagt at månen var grønn.

Jeg smilte. "En flyvedyktig kanin. Han hadde alltid med å finne de merkeligste sammenligningene." Hun så fortsatt på meg med et like forvirret uttrykk, og Lucy så ikke ut til å skjønne så mye mer hun heller. "Det vil si et søtt og vennlig vesen som er i stand til å slå fra seg. Et vesen, alltid med en overraskelse eller to på lur."

Emily var fortsatt like usikker. Men jeg antok det kom av hvor rart det hørtes ut, selv om en visste hva det betydde. Jeg var egentlig veldig enig. Likevel hadde jeg omsider begynt å skjønne hva han mente uten at han bestandig måtte forklare etterpå. Det var visst ikke så mange som visste hvor flinke kaniner var til å forsvare seg om de fant det nødvendig. Akkurat som poenget i den sammenligningen, ble kaninen kun sett på som liten og søt. De fleste glemte hvor sterke spark det lille dyret kunne utrette med de små, men kraftige beina sine.

Jeg bare sukket i selvironi og ristet på hodet. "Bare glem det", sa jeg fort. Tydeligvis var det bare noe familien List forsto seg på.

Emily trakk på skuldrene. Hun så opp i det lave taket. "Hvordan blir det egentlig noe bedre?" Niåringens grønne blikk flakket. "Skal jeg bare glemme dem?"

"Så absolutt ikke." Jeg var rask med å svare. Det var på ingen måte det jeg ville. "Du må ikke glemme det, snarere tvert imot. I kveld vil jeg at du, Lucy og Nicolas setter dere rundt stuebordet og snakker om det." Imens jeg snakket, gløttet jeg bort på Lucy og ga henne et blikk som gjorde det tydelig at jeg mente det jeg sa. Da hun nikket, så jeg tilbake på Emily. "Den beste måten å takle tap på er å snakke åpent om det. Å huske dem sammen vil kanskje kjennes litt vondt de første gangene, men så vil dere alle se hvor godt det føles."

Den lille jenta med det blonde håret satt opp i to bustete musefletter og hadde kinnene dekket av gamle tårer, smilte så vidt og nikket.