Nattens Barn

10. Splittelse

Hei. Jeg vet det er lenge siden sist gang jeg har publisert noe, men jeg har skrevet flere kapitler i det siste som jeg skal publisere nå i løpet av de kommende dagene for å gjøre opp litt for ventetiden. Beklager så mye for all ventinga, og tusen takk for at du er her!!!
—————

Det var da et brak hørtes fra døra, og den ble brutt opp med voldsom styrke. Jeg skvatt så mye at pusten ble hengende igjen bak i svelget mitt. Vinden utenfra slo gjennom og traff meg. Jeg grøsset da den gikk kaldt gjennom meg.

Men da jeg oppdaget at det var Zack som hadde brutt seg inn, ble sjokket øyeblikkelig byttet ut med irritasjon.

"Hva driver du med?" ropte jeg mot ham.

Han svarte ikke, bare lukket døra og gikk tvers over gulvet mot meg.

"Hva er det som foregår?" forlangte jeg å vite igjen.

"Det var det jeg skulle spørre deg om", sa han og målte meg med blikket. "Jeg skulle stikke innom deg for å si at jeg tok tatt med Laika på tur for onkel Brian, siden du ikke har gjort det. Men så hører jeg du skriker som om du var halvveis på vei til dødsriket allerede."

"Så fint at du bryr deg", sa jeg i en tone som dryppet av sarkasme.

Han overså tonen min. "Hva skrek du for?"

Jeg snøftet irritert. "Det var bare et mareritt, jeg har det bra."

Han løftet et øyebryn, og viste tydelig at han ikke trodde helt på meg.

Jeg sukket. Hvis det var å svare ham som ville gi meg privatliv raskest, kunne jeg like gjerne fortelle.

Jeg fortalte om drømmen i grove trekk, og unnlot mange detaljer. Jeg fortalte at det var en invasjon fra vampyrene i Ilddalen, at de hadde overmannet oss alle. Om synet av Brady, skrikene og at Michael Higgins igjen fant meg. Jeg unnlot det om Elena og det vampyren sa om moren min.

Zack så uttrykksløst på meg. "Du vet at alt kom av ting du frykter, ikke sant? Det skjedde ikke på ordentlig."

"Jeg vet det." Derfor trengte du ikke bryte døra vår av hengslene, tenkte jeg, men jeg rakk ikke si det før Zack brøt inn.

"Du har ikke overvunnet frykten for vampyrer enda", bemerket han. "Unnskyld, men det var det jeg sa. Du er ikke sterk nok til dette, og du kan sette deg selv i fare ved å fortsette å ignorere det."

Jeg så sta på ham. "Hva prøver du å si?" Stemmen min var stram.

"Det jeg alltid har prøvd å fortelle deg", svarte han, som ikke ga noen tegn til å ha lagt merke til eller brydd seg om tonen min. "Ilddalen er et fint sted, men det blir også selve sentrum for vampyrenes ofre og fiender. Jeg tror du vet like godt som meg at du ikke hører til blant dem, og at du heller burde ha blitt med til Liwir."

Det rykket gjennom hele meg. Anspentheten som hadde våknet inni meg, flammet nå opp i et raseri, for stort til å slukkes. "Liwir!" blåste jeg. "Tar du opp det der igjen?" Hadde han stått nært nok, hadde jeg slått til ham. "Jeg har fortalt deg at jeg nekter å gi opp den arven jeg har fått, og jeg kommer ikke til å endre mening nå heller!"

Det såret meg at han fremdeles trodde jeg ville snu ryggen til alt arbeidet vi hadde gjort her for å selv bli trygg. Hvorfor måtte han ta opp dette igjen? Det var en gammel krangel jeg trodde vi hadde lagt bak oss.