Nattens Barn

11. Et Veiskille

Jeg satte meg ned på sofaen med knærne trukket opp mot haka. Jeg skalv, og kjente at kinnene var våte av uendelige tårestrømmer.

Vi hadde nettopp vært ute på smugleroppdrag. Det var mitt første, og vi hadde vært seks stykker som dro ut sammen. Det var uvanlig at så mange smuglere ble sendt ut på det samme oppdraget, men ifølge spionene våre hadde vampyrene blitt flere i Lekra. Derfor tok vi ingen sjanser.

Jeg hadde sluppet å trekke dolkene mine, men det betydde ikke at vi ikke hadde blitt angrepet. Lederen for oppdraget het Luke. Da vi ble angrepet på vei tilbake av fire vampyrer, hadde han beordret at vi måtte beskytte barna.

Jeg, som var helt uerfaren, ble stående nærmest ofrene, og fikk i oppgave å holde dem samlet. Av en eller annen mirakuløs grunn, ble vi aldri angrepet. Vi ble bare stående å se på at de andre smuglerne sloss.

Kampene var brutale, og alle fem blødde fra sår. Jeg merket at barna bak meg krøp sammen og klynket skremte.

Jeg hadde sett bort fra kampen for å prøve å trøste dem. Det lød et smerteul som brått fikk meg til å se tilbake på dem. Den ene gutten, Leonard, hadde vampyrklør begravd langt ned i ryggen. Zack og Luke kom mot vampyren med kniver hevet. Luke kjørte kniven sin inn i arma som var stukket i Leonards rygg. Zack skar sin inn i vampyren sin rygg. Den hveste og skrek mens den slo etter de to guttene.

Men jeg begynte å lure på om de hadde tenkt igjennom det de gjorde. For vampyren satte i et fryktinngytende hyl, før den røsket til seg hånda. Blodet sprutet da klørne ble dratt ut gjennom Leonards rygg. Han skrek av smerte og skrekk, og falt sammen på bakken. Jeg og barna gispet av skrekk mens en blodpøl bredte seg ut under ham.

Leonard skrek og vred på seg. Klærne hans ble mørke av blod, og ansiktet var forvridd i vill smerte. De fire andre guttene fortsatte å kjempe. Vampyren som angrep Leonard kjempet fremdeles mot Zack og Luke. Zack fant frem lighteren sin, et tøystykke og en stein fra en ødelagt bygning. Han tvinnet tøyet rundt steinen og tente på det før han kastet den mot vampyren.

Men jeg fikk egentlig ikke helt med meg at vampyren gikk opp i røyk, fordi jeg klarte ikke å se bort fra Leonard. Han stirret vilt tilbake på meg, kastet opp blod og prøvde nytteløst å reise seg opp.

Ikke rør deg. Ligg i ro! Jeg klarte ikke si det høyt, bare tryglet inni meg. Men det hjalp ikke. Han hadde panikk. Han prøvde å komme seg opp, dekke for de skremmende dype sårene. Mens jeg bare sto der lamslått og så på at han blødde ihjel mens han så desperat og livredd opp på meg.

Jeg og Zack fikk senere ordre om å ta med oss ungene hit, mens de andre kjempet videre. Vi kom oss tilbake til Ilddalen, men jeg var fullstendig ødelagt, og gikk rett til onkel Tims hytte.

Zack satte seg ved siden av meg i sofaen. Han så bekymret på meg. "Du skulle aldri ha blitt med", sa han mørkt. "Det ble for hardt for deg."

Jeg rørte meg ikke, sett bort ifra skjelvinga. Jeg kjempet for å få de forferdelige bildene ut av hodet.

"Jeg visste jeg burde bedt deg bli igjen her", fortsatte han.

Han prøvde å fange blikket mitt, men jeg klarte ikke se på ham. Alt jeg tenkte på var det skrekkslagne blikket til Leonard.

Zack rakte meg en kopp te. Jeg tok den fjernt imot. "Du burde egentlig ikke være her i det hele tatt", mumlet han mens han tok en slurk av sin egen kopp.

Da rykket jeg til. "Hva mener du med det?"

"Ilddalen", svarte han. "Når vampyrene finner ut hvor alle krigsbarna blir av, vil dette bli deres største mål. Hvis du ikke takler et enkelt angrep som det, er du sjanseløs når de angriper oss her." Han så alvorlig på meg. "For det kommer til å skje. Du skjønner det, ikke sant?"