Nattens Barn

7. Godkjenning For Makt Eller Trygghet?

Jeg reiste meg opp av senga og kledde på meg det første jeg fant i skapet. Kroppen føltes stiv og øm etter gårsdagen trening.

I stua hørte jeg at Elena satt og holdt på med noe. Jeg slepte meg ut av soverommet, snuplet meg ned trappa og kom inn i stua. Hun satt i sofaen og arbeidet med noen justeringer på beltet sitt. Hun så opp og smilte for å si 'god morgen' et knapt øyeblikk, før hun så ned igjen.

Jeg gikk bort til medisinskapet og fant frem bandasjen. Jeg tro av meg den som allerede var surret om hånda mi, og kastet den. På innsiden var den mørk av blod. Mens jeg surret den nye bandasjen om hånda, hørte jeg Elena mumle noe fra sofaen.

"Har du noe på gang i dag, da?" spurte hun.

Jeg takk på skuldrene. "Ikke foreløpig. Kanskje jeg tar meg en tur innom Lucy, Nicolas og Emily."

"Skal du ikke gi dem litt tid til å vende seg til det nye hjemmet sitt?" spurte hun med nesa langt ned i arbeidet. "De kan kanskje trenge litt tid før seg selv for å akseptere det som skjedde."

Jeg nikket ettertenksomt til meg selv. "Kanskje du har rett. Jeg har ikke noe lyst til å trenge meg på."

Plutselig kom jeg på noe. Jeg mintes albumet jeg fant i går. Det hadde avslørt at onkel Tim fikk dette huset som takk for et godt samarbeid med en eller annen Carolina og mannen hennes.

"Det står litt eggerøre og noen brødskiver på kjøkkenbenken om du er sulten på frokost", mumlet Elena fra stua.

"Nei takk", svarte jeg lett.

Mens hun satt og fiklet med noe på beltet sitt, gikk jeg bort til kjellerdøra. Da den gled opp, ble jeg lamslått av hvor kaldt det var det inne. Mens jeg falmet fra i mørket nedover trappa, lette jeg etter albumet med både hendene og beina.

Desto lengre jeg sto og lette, desto kaldere ble jeg. Jeg sukker irritert over å ikke finne det, og gikk opp igjen for å slå på lyset. Ikke skjønte jeg hvorfor jeg ikke gjorde det med en gang.

Lyset var svakt, men nok til å få en viss oversikt over det utrivelige rommet. Det blafrer og falt bort med ujevne mellomrom.

Men albumrt var ikke å se. Jeg forsto det ikke. Jeg la det jo i bunnen av trappa ... Eller var det i toppen? Jeg husket ikke helt, men jeg visste jeg hadde lagt det godt synlig. Hvor var det blir av? Det lå ikke på noen av trappetrinnene, og ikke utenfor trappa eller på kjellergulvet heller. Jeg så bak trappa for å forsikre meg om det hadde falt ned gjennom mellomrommene mellom trinnene. Men det var ikke til å finne.

Kanskje jeg hadde lagt det tilbake, da? Men det var ikke i bokhylla, ikke der jeg fant det, heller ikke noe annet sted. Hvor var det blitt av?

Etter å ha lett alle steder jeg kunne komme på at det kunne være, ga jeg opp og gikk opp. "Det var da rart", sa jeg til meg selv på tur opp trappa igjen.

Da jeg kom opp igjen, hadde Elena tydeligvis blitt ferdig med beltet sitt. Hun hadde hengt det opp på kroken sin, og var ikke lenger i stua.

Jeg sukket og gikk mot ytterdøra. Det hastet ikke ennå. Jeg kunne spørre henne om hun hadde sett det senere, sa jeg til meg selv mens jeg knøt tyjakka om livet og gikk ut.

Det var stille i dalen i dag. Nesten ingen andre enn de som arbeidet med byggene var utendørs. Jeg så et par jenter som lekte ved hushjørnene. De hadde vært her i tre måneder, om jeg ikke husket helt feil. Jeg vinket muntert til dem mens jeg passerte. De vinket tilbake, og så tilbake til leken like etterpå.

Mens jeg gikk, ble jeg oppmerksom på skritt bak meg som fulgte mine. Jeg snudde meg rundt og blunket av overraskelse da jeg møtte blikket til Dasia.

Sekretæren så både stresset og alvorlig ut. Jeg kjente at pulsen min slo i været bare av å se uttrykket hennes. Hva hadde hendt? Hun oppsøkte meg aldri på denne måten om ikke det var en viktig beskjed eller noe hun måtte gi meg.