9. Et Våkent Øye

4 1 0
                                    

Uroen gnagde i meg fortsatt. Jeg hadde klart å komme meg tilbake fra Evans-huset og hjem uten å bli oppdaget. Men bekymringene jeg hadde fått av samtalen med Evans, hang igjen. I tillegg til engstelse for at vi hadde valgt feil ved å takke nei, kjente jeg også at jeg var urolig for måten Sawn ville ta at han ikke skulle komme igjennom med søknaden. Jeg visste at han kom til å prøve flere ganger, men det som skremte meg var hvor mye mer fiendtlig innstilt han kom til å bli mot Evans når han fikk vite om det.

Jeg visste at jeg ble forventet å ikke blande meg inn i hvem som styrte. Jeg hadde selv sagt at jeg ikke ønsket å styre noe her, fordi det skulle ikke være noen landsby å styre over, selv om jeg over tid hadde innsett at vi trengte noen til å holde orden her, etter hvert som antallet personer i dalen økte. Likevel klarte jeg holde meg unna saker som kunne vedrøre hvem som styrte her. Jeg visste jeg ikke burde ha noen meninger om det, men skulle jeg være ærlig, ville jeg ikke ha noen andre i styret enn Sander Evans.

Jeg dro på meg en lett, lys grå t-skjorte og en svart bukse. Hettejakken min lå slengt over en stol like ved klesskapet mitt. Jeg knøt den rundt midjen min og gikk ut av rommet.

Inne på kjøkkenet var det allerede dekket på, og på tallerkenen min lå det et rundstykke i to deler. Jeg satte meg ned, fant frem ostehøvelen og skar to ostskiver for hver halvdel.

Elena kom bort og satte seg mens jeg spiste. "Sulten i dag?" spurte hun. "Hva var det du holdt på med i natt?"

Jeg blunket overrasket. "I natt?" Jeg satte nesten rundstykket i halsen.

Elena himlet med øynene. "Dropp skuespillet. Jeg vet du var ute i natt. Hva holdt du på med?"

En stund satt jeg og visste ikke hva jeg skulle si. Hvordan visste hun? Jeg hadde jo forsikret meg tusen ganger både på vei ut og inn på at jeg ikke lagde noen spor eller lyder som kunne avsløre meg. Hvordan var det mulig? "Så ... så du meg?" stotret jeg forvirret til slutt.

"Jeg merket at du snek deg ut." Hun sa det med en letthet som ikke ga meg noen grunn til å tro hun var sint. "Du burde vite at jeg får med meg det meste som foregår nå."

Hun hadde rett. Så lenge vi hadde kjent hverandre hadde hun alltid hatt en sjette sans for å registrere alt som foregikk rundt henne. Det var noe jeg alltid hadde beundret med henne. Men jeg kunne likevel ikke forstå hvordan hun oppdaget meg.

"Du var veldig anspent og stille da du kom hjem i går kveld", fortsatte Elena. "Hadde det noe å gjøre med det du holdt på med i natt?"

Hun gjennomskuet meg som om det hele sto skrevet i panna mi. Samme hvor sjokkert jeg var, klarte jeg ikke unngå å bli imponert over henne.

"Jeg trengte å snakke med Evans", tilsto jeg, vel vitende om at hun sikkert hadde klart å gjette seg frem til det på en eller annen uforståelig måte uansett.

Jeg fortalte henne hele historien rundt godkjennelsen fra staten, før jeg tok fatt på hva jeg og Evans diskuterte i natt. Hun lyttet med et nøytralt ansikt som ikke endret seg det minste mens jeg pratet.

"Det var nok lurt. Jeg liker ikke tanken på å gi den tosken av en mann noen mulighet til å få noe mer makt her omkring." Hun rettet på den mørkeblå kappa si. "Han skulle ha fått svelge det papiret helt før jeg hadde funnet på å skrive under på noe sånt humbug."

Jeg sa ikke noe. Når hun først nevnte det, syntes jeg det var rart at Sawn ikke trengte underskriften til oss begge. Men kanskje de antok at vi hadde ment det samme, og at de derfor ikke trengte mer enn én underskrift på vegne av Ilddalens eiere.

Det gikk opp for meg at Sawn gjerne kunne ha bedt Dasia finne akkurat meg. Det var ikke til å legge skjul på at jeg var mye enklere å manipulere og narre enn det Elena var. Elena var ikke bare lurere enn meg, hun var også mer skremmende. Jeg visste at folk flest ville ha vært forsiktig med å legge seg ut med henne.

Nattens BarnWhere stories live. Discover now