Nattens Barn

8. På Vampyrenes Tid

Hei. Gjett hvem som ennå lever!

Jeg må beklage på det dypeste at jeg ikke har skrevet noe på ... godt over et år. Har ingen bedre unnskyldning enn at en langvarig skrivesperre tok motivasjonen fra meg.
Dette må jeg virkelig beklage. Jeg setter uendelig stor pris på at du vil lese historien min, og jeg tar av meg hatten for deg hvis du har hatt tålmodighet nok til å holde ut.
Men, nå har du ventet lenge nok. Jeg skal slutte å bable.

Gledelig påske alle sammen! 🐣🐤
----- --- -----

Natten hadde falt på. Klokka begynte å nærme seg ett. Det var helt stille i dalen, alle lå og sov. Men jeg var ennå våken. Jeg hadde tenkt på noe helt siden møtet, og nå hadde jeg bestemt meg for å gjøre noe.

Jeg var kledd i helt svarte klær. Ingen måtte få se eller vite om det jeg var i ferd med å gjøre. Det ville skape fullstendig ufred i dalen.

Ytterdøra gikk igjen lydløst bak meg. Jeg turte ikke si ifra til Elena hvor og hva jeg skulle. Hun kom ikke til å lage noen problemer, men jeg ville spare henne for oppstyret jeg kunne lage om noen skjønte hva det var jeg var i ferd med å gjøre.

Det gikk fint å snike seg mellom husene til barna fra Lekra. De lå helt stille og sov, ingen ante at jeg snek meg forbi hushjørnet deres.

Himmelen over meg var så mørk blå at den var mer svart. Den syltynne månen kastet ikke fra seg stort mer lys enn stjernene den var omgitt av.

Jeg sa ikke et ord mens jeg tok meg over dalen. Det kjentes feil og ut som galskap å gå ute midt på natten. På vampyrenes tid. Ut ifra hva jeg hadde hørt fra smuglerne og andre som hadde støtt på vampyrer, var kreftene deres mektigst på natten. Aller mest når det var nymåne.

Alle som vet noe om vampyrer vet at de ikke takler lys, spesielt sollys noe særlig godt. Derfor var det ikke så vanskelig å skjønne at kreftene deres var sterkest når det var minst lys, og ingen måne.

Tanken på de ubarmhjertige og følelsesløse vesenene fikk hjertet til å slå fortere. Nok en gang så jeg for meg en sverm av vampyrer i flaggermusform innta dalen. Skrik av redsel og smerte fylte ørene mine da jeg så flaggermusene gå til angrep på barna i dalen. Barna løp i full panikk og veivet med armene for å slå de blodtørstige, flyvende rottene ned i bakken og vekk fra seg. En av flaggermusene landet bare noen meter foran meg. Den tok menneskeform og skulte rett inn i øynene på meg. Det heslige blikket til Michael Higgins så selvtilfreds og skadefro på meg før han kom gående mot meg med et truende glis.

Jeg gispet etter luft og ristet hardt på hodet for å få det fryktelige bildet bort. Hodet surret av frykten som føltes så forferdelig ekte. Magen vred seg. Jeg kjente jeg skalv av nærmest å få oppleve mitt aller verste mareritt.

Kanskje dette ikke var noen god idé? Tenkte jeg mens hjertet dundret i brystet. Det er kanskje bedre å snakke med ham på dagtid, selv om det vil skape oppstyr?

En stor del av meg ønsket å høre på stemmen i hodet. Jeg var livredd for at vampyrene skulle finne oss, og det var kun når jeg var sammen med andre at jeg klarte å legge av meg den gjennomtrengende frykten.

Ta deg sammen, Amy. Han må få vite det nå!

En annen side av meg ga meg helt motsatt beskjed. Selv om den første tanken helt klart var mest fristende, var den siste langt mer fornuftig.

Det var den jeg måtte høre på. Dette handlet ikke om meg, det handlet om hele Ilddalen. Ble det gjort om noe nå, kunne mange miste tilliten til oss. Vi trengte å vite at de stolte på oss, ellers ville det bli langt vanskeligere å beskytte dem om et slikt scenario skulle inntreffe.