Nattens Barn

2. To Smuglere, Fire Unger

Jeg spurtet gjennom landsbyen. Beina mine tok seg over den nedtråkkede jorden og opp den siste bakken mot onkel Tims feriehus. Lungene mine sved og det føltes ut som om føttene skulle falle av meg. Når jeg nådde huset, sakket jeg så vidt ned for å åpne døra. Da jeg kom inn sto Elena oppe ved veggen og prøvde å henge opp bildet igjen. Riktig nok uten glassplaten som vi ikke hadde fått erstattet enda. Midt på stuebordet sto det en nesten oppbrukt limtube over en avis hvor det lå små limflekker. Hun senket hendene og rammen, og så spørrende på meg idet jeg braste gjennom inngangen. 

"Du var raskt tilbake." Elena la fra seg ramma i den nærmeste lenestolen. "Hva foregår?"

"Zack inviterte meg til å hjelpe med å smugle fire unger hit", forklarte jeg. 

Like etter sprang jeg inn på badet. Jeg ranget av meg den lysegrå T-skjorta mi, sparket av meg dongeribuksa og knyttet opp den skyhvite jakken som jeg hadde knytt rundt midjen. Dermed tok jeg på meg en langermet svart skjorte, dro på meg en mørkegrå tights og fant frem beltet mitt. I det festet jeg et langt tau, en dolk jeg heldigvis aldri hadde blitt nødt til å bruke før, og en av flaskene med vann og saft av timian, som vi alltid brukte å gi til barna hvis de hadde sjokk eller noe. Jeg sørget for at alt satt godt nok til at det ikke ville slå mot lårene mine når jeg løp. Rett ved siden av timiansaft-flaska, hengte jeg en med vann. Før jeg gikk ut av badet, satte jeg opp håret i en høy hestehale, og skjekket at bagen på høyresiden av beltet hadde alt av førstehjelpsutstyr som skulle være der.

Deretter gikk jeg mot stuen igjen. Elena hadde, som alltid, vært rask med å finne frem den lille boksen med to sammenklistrede brødskiver. Hun la den i vesken på venstresiden og dro igjen glidelåsen. Jeg nikket som takk og skyndte meg ut. 

"Lykke til!" hørte jeg hun ropte etter meg.

Da jeg møtte Zack ved utkanten av dalen, var han ikledd en kullsvart jakke og en mørk bukse. Han bar på et lignende belte med to dolker, en flaske som jeg antok var med timiansaft og en walkie talkie. Han åpnet bagen på venstresiden og fisket frem to pins. Den ene rakte han til meg, og den andre festet han på jakken sin. Jeg studerte den. Grunnfargen var mørk rød, og midt på var det formet en fakkel i en mørk gullfarge. Fakkelen symboliserte Ilddalen, og den var til god hjelp for å skille alliert fra fiende. Alle andre som jobbet i Lekra for å hjelpe barn til dalen vår bar en slik pin. Dermed kunne vi lett finne våre allierte å utlevere informasjon eller assistanse i det skjulte. Stolt over å være en del av aksjonen, festet jeg pinen høyt på venstre siden av genseren min. 

Med et nikk til hverandre begynte vi å ta oss mot Lekra. Vi løp inn i skogen langs en skjult sti midt mellom bringebærbusker og brennesler. Vi tok oss gjennom buskaset helt til vi kom til en furu som hadde blitt så tørr at den var blitt lysegrå. Derifra begynte vi å bevege oss mot vest. Vi kjempet oss forbi lave bjørkebusker, og smatt mellom gran- og furutrær. Etter hvert nådde vi en bekk som var landemerket nummer to. Vi endret kursen tilbake til sørover, og spurtet over myra vi traff på noen øyeblikk senere. Da vi kom inni skogen igjen, kom vi snart til revehiet. Med Zack i front støp vi inn i hullet og havnet i en godt skjult tunnel. Den var både lang og trang, men vi bevegde oss likevel raskt gjennom den. Jeg viste at vi nå var under fjellet som skilte Lekra fra Ilddalen. Det var ikke lenge før vi var fremme. 

Da vi begynte å se lyset i enden av tunnelen, tok vi begge av pinene. Ved utgangen sto det to menn som bevoktet veien. De så ned på oss med massive solbriller som skjulte ansiktet deres. Jeg ga den ene vakten pinen min, og Zack gjorde det samme for den andre. Grensevaktene studerte pinene, førte fingeren over den og nikket til hverandre når de ble overbevist om at de var av ekte vare. Dermed ga de dem tilbake.

Den eldste fant frem en liste og så over toppen av blokken mot oss. "Navn?"

"Zack Williams."

Vakten nikket med det samme, og snudde seg mot meg.