Nattens Barn

4. Livets Mørkeste Øyeblikk

Beklager at delen kom så sent, men jeg har vært litt travelt opptatt med forberedelsene til konfirmasjonen min om en måned.
Håper det går bra, og at du koser deg med historien så langt.
————— ——— —————

"God morgen. Litt trøtt enda, eller?" Elena studerte meg taust og drakk en slurk av appelsinjuicen.

Jeg gjespet. "Oppdraget ble litt mer tidkrevende enn planlagt. Det tok sin tid før jeg endelig fikk meg litt søvn." Det siste ordet ble slukt av nok et gjesp.

Elena humret lattermildt mens hun forsynte seg med et jordbær. Jeg ble sittende stille, med unntak av gjespingen. Ordene til Michael ga fortsatt gjenlyd i hodet på meg. Hvordan kunne det ha seg at han visste hvem jeg var? Han hadde også sagt at jeg kom til å støte på ham flere ganger senere. Hadde lite noe lyst til å treffe ham flere ganger, men jeg hadde et snev av lyst til å hevne Brady i familien Backstroms navn. Jeg var ingen del av family deres, men jeg følte meg likevel ansvarlig for hans død. Jeg måtte rette opp i det, jeg kunne ikke leve med at jeg var delvis skyld i et drap.

"Skal du innom dem i dag?" spurte Elena.

Jeg halte meg selv ut av tankene. "Ja, vi skal ned og se til at de har funnet seg til ro. Lucys arm burde være tatt hånd om nå, så jeg håper å vite hvordan det går."

Elena drakk opp siste rest av jucie i glasset sitt. "Hva skjedde? Har hun brukket den?"

Det var først da det gikk opp for meg at jeg ikke hadde fortalt Elena om oppdraget. "Nei, det skjedde da vi var på vei ut av byen. Vi ble oppdaget av to vampyrer, og en av dem klorte henne i overarmen. Yngstebroren, Brady, ble også drept av dem."

Elenas ansikt snurpet seg sammen til en grimase full av hat og avsky. "Jeg hater de blodsugende morderne. De er grunnen til at så mange måtte forlate alt de har kjært. Enten det er hjemmet sitt, familien sin eller vennene sine, så har vampyrene sørget for at de har mistet det." Hun knyttet neven.

Jeg begynte å bli stresset over aggresiviteten hennes, så jeg bestemte meg for å bytte samtaleemne. "Jeg har avtalt å møte dem om en halvtime. Du kunne jo ha blitt med og blitt litt kjent med dem."

Elena nølte litt. "Jeg vet ikke helt. De kan umulig ha kommet seg over broren, og jeg tror det er litt greit at de vender seg på dalen før de blir kjent med så mange flere." Hun så alvorlig på dem. "Du husker jo hvor vanskelig det var for deg selv da vi flyttet inn her, ikke sant?"

Jeg var stille en stund. Men jeg skjønte at hun hadde et poeng. "Du har nok rett. Men jeg skal introdusere deg for dem når de har begynt å finne seg til rette."

Elena smilte. "Det ser jeg frem til."

🦇

Etter å ha tatt av bordet, tok jeg turen bort til huset til Ilddalens nyeste innbyggere. Utelysene var på, det så jeg klart og tydelig. Det virket som om de hadde på vært et lys i huset, og jeg skjønte den godt. Selv om det hadde skjedd mye i løpet av det siste døgnet, var selvfølgelig tapet av faren og Brady veldig nære ennå.

Likevel håpet jeg de hadde kommet seg gjennom det aller verste, og det sammen. Vel var Nicolas seksten år gammel, men de hadde alle tre godt av å holde tett sammen etter en slik hendelse. Spesielt for Emily sin del.

Morgensolen strålte over bygningene. To jenter jeg så vidt visste hvem var, pratet muntert til hverandre og plukket lupiner langs en husvegg. Jeg vinket til dem, og de smile tilbake. Det å se hvordan dette stedet og samfunnet hadde skapt så stor glede, ga en helt enestående varme innvendig. Jeg var så glad for å se hvilken trygghet og fellesskap dette ga.