Hva skal jeg gjøre, tenkte jeg og sukket. Hadde bare Jerry ikke vært der den dagen, hadde alt gått greit. Men nå... Hva vil du meg? På en annen side...
Var virkelig alt mellom oss brutt, slik som jeg hadde trodd? Susann... Jeg husket den dagen, hva hadde hun ment?
Dørklokken ringte.
Connie gikk mot gangen og åpnet døren. Hun var forbredt på det verste. Hva om nå Jerry skulle stå der, knelende med en ring i hånden. Uff...
I stedet var det en ung kvinne som sto på trappen, og i armene hennes lå det et lite barn. En liten, vakker pike som lo. Connie kikket forundret mot kvinnen.
- Er det noe jeg kan gjøre for deg?
- Ta hånd om denne ungen, vær så snill. Hun trenger et hjem, tryglet hun og tårer falt nedover kinnet hennes.
Connie fikk ikke frem et ord.
- Men... Men jeg...
Hun fikk ikke sagt mer, før kvinnen la barnet i hennes armer og løp bort.
Connie sto tafatt igjen. Målløs. Skulle hun, en kvinne på 24 år, bli mor til dette barnet? Nei, hun drømte nok.
Litt etter ble hun klar over at dette ikke var en drøm. Hun hadde nå ansvaret over denne lille piken.
Forsiktig la hun ungen på sofaen og ble stående en stille en stund. Det lille fjeset var underlig vakkert.
- Så hva skal du hete?, mumlet hun og strøk en hånd over det myke barne kinnet.
- Jeg vil kalle deg Jane. Lille Jane...
Dagene gikk og den lille piken vokste. Tross visse vanskligheter klarte Connie seg bra. Vel, Lilly hadde fått sjokk den dagen Connie hadde kommet trillende med en barnevogn.
- Hva har du gjort?, hadde hun nesten ropt og ristet henne i armen.
- Du er virkelig ikke klok.
Connie hadde ledd og forklart sammenhengen.
- Men, tenkte hun stille. Hva vil Nick tro?
Fortsettelse følger...
