For hver dag ble den lengselen som hun hadde etter Nick verre. Hun verken spiste eller gikk på jobb. Hver kveld gråt hun seg selv i søvne.
- Nei, dette går ikke, Connie. Du klarer ikke å ta deg av Jane. Du trenger en ferie, sa Lilly urolig og kikket engstelig bort sin venninne.
- Kan du ikke be din bror Richard komme over? Connie nikket så vidt før hodet slapt falt tilbake på puten.
Han ankom tirsdag. En Volvo stanset ved porten og en ung mann steg ut. I den ene hånden hadde han en stresskoffert. Connie lå stille i sengen. Nå ville Jane også forsvinne fra henne. Lyden fra dørklokken trengte seg langsomt inn mot rommet. Lilly spratt opp og åpnet døren.
- Richard Winther, formoder jeg.
Den unge mannen nikket stramt.
- Jo, det stemmer, frøken.
- Din søster er på soverommet hvis du vil treffe henne, mumlet Lilly og gikk i forveien.
Richard fulgte motvillig etter.
Døren til soveværlset ble åpnet. Connie løftet hodet og smilte slapt.
- Takk for at du kunne komme på så kort varsel, Rikky.
- Ikke et problem, svarte han tamt.
Det er faktisk helt umulig, Connie at jeg skal ta med meg Jane. Hvem fikk deg på den tanken?
Connies øyne ble fylte av tårer og med dirrende lepper tryglet hun:
- Vær så snill, Richard. Jeg klarer ikke å ta vare på henne... Ikke uten Nick. Richard...
Hun brast i gråt.
- Du... Må... Jane trenger... Deg, hikstet hun.
Den unge mannen ble litt mildnere i blikket og la en hånd over hennes.
- Ok, jeg skal forsøke. Men jeg kan ikke love noe.
Ikke kan jeg tro at jeg valgte å gjøre dette for min søster. Bli dadda til hennes pike. Jeg ristet på hodet i forferdelse og så meg om etter kofferten. Hvor hadde jeg nå lagt den?
Ja, der... Ved stuebordet. Jeg skyndte meg inn og tok den opp. Heldigvis virket alt inntakt.
- Rikky, lød plutselig en munter stemme, og noen få sekunder etter hadde jeg to små barnearmer rundt halsen.
- Mmmm, var alt jeg fikk frem.
- Mammy har fortalt om deg, Rikky, sa Jane og slapp taket.
- Fortalt... Vent, er du Jane?
- Jane? Jo, det er meg, ja, kom det smilende.
Jeg nikket taus og så undersøkende ned mot piken. Hun lignet på noen,... Jeg kunne ikke huske hvem, men... Ja, det fikk være det samme. Lilly kom bort til meg med Janes bagasje.
- Nå skal du bli med Richard på tur, godsnakket hun og kledde på piken.
Jeg gikk ut og satte meg i bilen. Hva hadde jeg gjort?
- Kan jeg si ha de til Mammy?, spurte Jane beedende.
- Ok, Jane men kom tilbake snart.
Hun åpnet døren til soveværlset og fikk se Connie sitte oppreist i sengen.
- Å, Jane, hulket hun. Jeg kommer aldri til å glemme deg. Hånden hennes rørte ved Janes.
- Min flinke pike...
- Farvel, hvisket Jane.
Hun var ikke mer enn tre år, men kunne likevel kjenne sorg. Sakte gikk hun ut. Connie hadde lagt seg ned. Hva var meningen med dette?
Fortsettelse følger...
