Vil...ikke... Jane snudde seg og våknet. Pannen hennes var svett og pusten gikk tungt. Nå igjen hadde hun drømt om en ung mann. De hadde hatt det så fint, men så plutselig måtte han dra... Hun tok seg fortvilet til hodet og så bort på vekkerklokken. Halv fem... Hun la seg tilbake og funderte. Hvorfor skulle nå alle disse legene undersøke henne?
Og hvem var Richard?
Hvorfor husket hun det ikke?
Nede satt Richard og funderte over den samme tanken. Jane trengte venner på hennes alder, men det fantes ikke noen av dem her. Deres nærmeste nabo fru Mc Lean, hadde ingen barn, bare en hund. Men denne hunden skulle bli en spesiel del av Jane.
- Vil du ha middag?
Richard tilbød henne en tallerken med suppe, men det lille barnehodet ristet sørgelig på hodet.
Richard sukket, men smilte. Uansett elsket han Jane...
Dagene videre gikk som normalt, dag ut og dag inn uten noen forbedring hos Jane. Richard vurderte om han skulle oppsøke legen igjen, men slo tanken vekk. Hukommelsen kommer tilbake om noen dager, hun har bare fått et slag på issen, hadde legen sagt. Men nå hadde han begynt å tvile sterkt på dette.
Hva kom til å skje med Jane?
Nå, han visste ikke. Men en ting var sikkert, begynte hun ikke å spise snart, så kom det til å gå nedover.
En uke etter...
"Connie
Jane vil fortsatt ikke spise og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.
Kanskje det vil hjelpe henne at du kommer?
Jane trenger deg
Richard
