En uke senere fikk Richard svar.
Connie kunne ikke komme, vel... Brevet hadde kommet tilbake. Adressen var meldt ugyldig. Altså hadde hun flyttet... Flyttet! Ordet klang inne i hodet hans. Hva ville skje nå?
Men ting begynte faktiskt å gå bedre, trass all motgangen...
" Porten var åpen. Richard stanset brått og stusset, hadde han nå ikke låst den før han gikk til jobb? Han spaserte noenlunde stille bort til døren og satte løkkelen i låsen. Døren var åpen! Han kvakk til og panikket slo han. Kofferten ble slengt på gulvet og i vill fart for Richard opp trappen.
- Jane! Jane, er du ok?
Ikke et svar. Han ropte igjen, men fortsatt ingen respons. Inne på rommet fant han sengen hennes tom. Dynen lå fint brettet over og på nattbordet fant han et halvtspist eple. Det eple som han hadde sagt hun kunne ta til lunsj.
- Hun spiser!, ropte han høyt av iver og glemte bekymringen for en kort stund. Det var dager siden hun hadde smakt mat... Han stirret på eplet med en enorm glede.
Men vent... Hvis ikke Jane var her hvor kunne hun da være? Han sukket og så seg omkring.
Etter å ha sjekket både stuen, gangen, badet og kjeller, ga han opp og satte satte seg andpusten ned i lenestolen.
- Snill dund, ditt, gurglet en stemme utenifra.
Richard spratt opp. Den stemmen, det kunne nå ikke, eller kanskje... Borte ved vinduet kunne han skimte en brun, vaggende hale. Og likeved en liten pike løpende i gresset...
Tårene dryppet nedover ansiktet hans. Da han først hadde møtt Jane, hadde han ikke likt ideen så godt, men nå...
Langsomt snude han seg vekk fra vinduet og hvisket til seg selv:
- Jeg vil aldri glemme deg, Jane, du er det beste som noen sinne har hendt meg.
..
SLUTT!
