Trist og motløs stirret hun ut av vinduet. Sakte falt tårene nedover, i takt med regndråpene som ubarmhjertelig trommet mot ruten. Med venstre hånd vugget hun Jane i søvn.
- Hvor er du Nick?, hvisket hun og hulket høyt. Hvor er du?
....
- Connie..., sa Nick i en uvanelig alvorlig stemme.
- Mmmm, nikket jeg og lot de siste dråpene av colan renne ut fra flasken.
- Se på meg er du snill, jeg har noe å fortelle deg.
Jeg kikket opp og møtte to triste øyne.
- Har noe skjedd?, spurte jeg urolig. Pulsen min steg flere hakk.
- Jeg vil ikke gå i detaljer, Connie, men man kan si at noe har skjedd.
- Som om at du har funnet deg en annen pike?, spøkte jeg og lo.
- Ikke tull. Dette er alvorlig, og jeg er lei for at dette kanskje vil ramme deg hardest.
- Ramme meg? Jeg så spørrende mot han. For første gang kjente jeg et snev av redsel i meg.
- Ja...
- Si det, da. Ikke hold meg slik på pinebenken, Nick.
- Ok,... Jeg har blitt kalt ut til å bli med på en ekspedisjon, du vet millitæret... Og kommer til å være der i flere månder, skjønner du.
- Flere månder... Jeg klarte knapt å svelge den siste biten av pizzaen.
- Mmmm, dessverre, kjære. Han la hånden sin over min.
- Det går bra, svarte jeg så lett som jeg overhode kunne. Bare du kommer tilbake så.
- Ja, jeg lover, Connie. Jeg kommer tilbake...
Stemmen hans sviktet.
- Vi kan da like vel holde kontakten via brev siden det ikke er dekning der, foreslo jeg og reiste meg fra bordet. Nick reiste seg også, og sammen gikk vi mot stuen. Alt hadde kommet som et sjokk på meg. Skulle ikke Nick være her på over en måned? Det var uvirkelig...
- Pappa, smilte Jane og løftet hånden.
- Dan vi leke?
Nick løftet henne opp og klemte henne. Han skulle ikke få se Jane mer på flere månder.
- Ja, vi kan leke.
Koffertene var pakket og sto klare i gangen. En taxie sto klar utenfor. Tiden var inne. Jeg hjalp Nick ut og løftet inn bagasjen.
Ha de, tenkte jeg stille. Jeg vil aldri glemme deg, aldri. Øynene våre møttes og han kysset meg flere ganger.
- Sees, elskede, mumlet han og satte seg inni bilen. Helt til den forsvant sto jeg der ute og vinket. - Lykke til, da...
Med et svakt grynt fra Jane ble hun brakt tilbake til virkeligheten. ... Og en uke etter ble han meldt savnet. Det hadde vært snøstorm den dagen... - Nei, jeg vil ikke tro det, gråt hun.
- Nick... Jeg trenger deg!
Fortsettelse følger...
