- Vær rolig nå, hvisket Connie ned mot barnevogen.
Nå skal du få treffe Nick.
Lille Jane åpnet munnen og lo en trillende latter.
- Bøte bick, gurglet hun og klappet i hendene.
Connie måtte smile, og dypt i sitt hjerte elsket hun den lille ungen.
Solen varmet godt og en lett bris strøk henne om kinnet. Jo, livet var deilg...
Hun lukket øynene og nynnet.
- Connie! Vent!, ropte en stemme.
Hun snudde seg brått og fikk øye på Jerry. Han stanset pesende ved hennes side.
- Jerry?
- Jepp, Connie. Jeg...
En munter latter brøt samtalen.
- Bick?, smilte Jane og pekte mot Jerry.
- Nei, Jane. Dette er Jerry.
Den unge mannen så storøyd mot barnevognen.
- Connie, jeg mener... Er det ditt barn?
- Jo, smilte hun. Hva var det du skulle snakke med meg om?
- Eh... Det kan vente. Men dere ligner ikke stort. Hvem er faren?
Det kom et truende glimt i øynene hans.
- Jeg vet ikke, svarte hun så lett som kunne klare å få til.
- Vet du ikke?, lød svaret. Du lyver, Connie. Det er Nick. Jeg vet det.
Hun ble glodrød i ansiktet av tanken, men klarte å riste på hodet.
- Kjenner du han, Jerry?
- Det bryr deg lite. Men du skal bare vite hvilken tabbe du har gjort. Den piken der...
- Ja, hva med henne?, spurte Connie og øynene hennes lynte.
- Hun er ganske underlig.
- Hva mener du med underlig?, freste hun.
- Rolig,... Ikke noe spessielt.
Dermed snudde han og forsvant bak gatehjørnet.
Jeg hadde aldri vært så rasende før, og det ville nok lønne seg og roe seg ned før Nick kom.
Ellers kunne jeg bare drømme om hva som ville skje. Men Jerry... Åh, jeg kan ikke foredra den fyren lenger. Tenk at jeg likte han før. Hvordan kunne han våge å si at Jane var underlig? Hun var pen, vakker, snill og... Og... Uff, de tårene.
Jeg så sikkert helt forferdelig ut. Fort strøk jeg de vekk og møtte blikket til Jane. De var fylte av varme og takknemlighet. Akkurat som de ville si: takk for at du ga meg et hjem.
- Dakk, kom det søvnig før øynene hennes lukket seg. Jeg sto forundret over barnevognen.
Hun hadde sagt takk...
Fortsettelse følger...
