Sakte gikk hun bortover da noe plutselig hektet seg til beinet hennes. Hun falt hardt mot bakken og skrapet opp hånden. Blodet silte nedover.
Forvirret snudde hun seg for se hva som hadde viklet seg rundt foten hennes. Susann? Det hovne smilet lyste lang vei.
- Ikke særlig elegant, må jeg påpeke, humret hun.
- Hvorfor gjorde du det?, spurte Connie irritert og prøvde å reise seg opp. Au... Hun hadde visst vrikket ankelen. Susann lo.
- Hva jeg gjorde? Ikke noe...
- Du gjorde dette...
- Visst, og dette er ikke noe mot hva du har i vente, din snik. Bare pass deg...
Øyne hennes glødet og truende løftet hun hånden.
- Vel, jeg skal la deg gå nå, men nåde deg neste gang...
Connie senket hodet og bet tennene hardt sammen. Nei, hun burde kanskje ha visst bedre...
- Hvorfor lar de meg ikke være i fred? Jeg har da aldri gjort dem noe.
En hånd nådde hennes.
- Trenger du hjelp?, lød en munter stemme.
Connie kikket opp og smilte forsiktig til den unge mannen.
- Nei takk, jeg klarer meg bra, svarte hun og prøvde å reise seg.
- Ikke om du kan gå rundt slik, sa han alvorlig og brettet et hvitt lommetørkle rundt hånden hennes.
Deretter tok han armen hennes og hjalp henne opp.
- Takk, mumlet hun stille. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg...
- Nick.
- Å, Nick, ja. Jeg er Connie.
Han lignet noen, tenkte jeg og gikk bortover. De øynene, smilet... Hjertet hoppet kvikt. Plutselig tok han hånden min og ga den et vennskaplig trykk. Jeg smilte mot han. Jo... Bare kanskje... Kanskje kjærlighet ikke var så dumt?
Fortsettelse følger...
