Hjemme. Connie satte fra seg barnevognen og kysset Nick farvel. Tenk, så hadde hun valgt han da. Dypt sukket hun. Var dette feil? Eller...
- Nei, nå har du valgt han, Connie. Det får du stå ved. Med en latter kikket hun ut av vinduet og vinket. Jo, hun hadde vært heldig som hadde truffet han den dagen. Jane sov rolig i barnevognen. Connie satte seg ned, litt urolig.
Hvem var egentlig Janes foreldre? Og hvorfor hadde denne kvinnen kommet til henne, av alle andre liksom?
- Hvem er du, Jane?, hvisket hun og strøk henne over håret.
I vertfall kunne ingen skille dem. Hun elsket Jane. På kjøkkene gjorde hun i stand middag, og nynnet videre.
Mmmmm... Oh, yea...
Mobilen hennes vibrerte i lommen. En melding? Hun fikk den opp og leste...
Hei, Connie.
Jeg møtte Jerry på vei hjem...
Du skulle ha sett han. Helt sønderknust. Susann prøvde selvfølgelig å trøste han, men hva hjalp vel det? Har noe skjedd mellom dere?
Vel, nok om det. Hvordan har Jane det? Har hørt at småbarn er ganske krevende.
Sees i morgen, da.
Lilly...
Sønderknust, mumlet hun og lot mobilen gli ned i lommen. Hadde han virkelig elsket meg? Eller var det en annen grunn?
Lenge funderte hun på dette.
- Men du sa ikke noe, Jerry. Og jeg klarete ikke å fortsette med deg.
Noen svake grynt betydde at Jane var våken. Connie løp mot stuen og løftet henne opp.
- Lille vennen min,... Hvem er du?
To øyne ble blanke, triste. En liten munn dirret.
- Mama, gråt hun og Connie fikk ikke frem et ord. Det hadde skjedd noe med den lille. Noe som var trist .
Fortsettelse følger...
