Alene... Hun husket fortsatt den dagen. Den dagen alt ble forandret.
Jeg åpnet døren til klasserommet og vaklet bort til pulten. Alle de bøkene... Puh, snart var det heldigvis sommerferie. Jeg strøk en svett hårlokk vekk fra pannen og pustet ut. Så var det leksene da... Jeg fikk opp ukeplanen. Matte, jeg hadde visst ikke gjort oppgave 7. Matteboken ble åpnet, og like etter satt jeg pesende med krummet rygg over det mest forferdelige som finnes. Algebra og ligninger. Hvordan er det mulig for noen å skjønne noe slikt skribleri? Ok, jeg er ikke det mattegeniet, men dette var faktisk rene marerittet. Og vi som hadde "Gryntern" i dag også. Uff, så fort som tiden gikk. Bare fem minuttet igjen til timen startet. Vel, jeg kunne ikke gjøre annet enn å pakke sammen. Et ørlite håp om at vi hadde vikar, kanskje?
Latter.
Jeg løftet hodet, selv om jeg ikke egentlig trengte det. Jeg ville ha kjent den igjen hvor som helst. Men... Forvirret slo jeg blikket ned. Han hadde ikke sett meg. Ikke smilt en gang. Totalt oversett meg. Igjen kikket jeg opp. Han snakket med Susann. Den mest overlegne piken jeg kjente.
- Å, Jerry, hørte jeg hun le.
Så bra, jeg var faktisk ganske urolig en stund. Henter du meg klokken 21.00 da?
Jerry nikket smilende og...
Jeg måtte klype meg selv i armen. Nei, jeg var våken, men jeg ville ikke tro det jeg akkurat hadde sett. Nei, jeg ville ikke. Tårene trillet nedover...
Døren åpnet seg og mattelæreren vår steg inn. Kort sagt "Grynteren". Ingen likte henne siden hun alltid levde opp til sitt kallenavn. Fort strøk jeg vekk tårene og så igjennom et tåkete slør mot tavlen. Ingenting klarte jeg å oppfatte. Tankene mine var ett helt annet sted. Hos Jerry.
Vi som hadde vært sammen i to måneder nå, det vil si... Som venner, men han hadde aldri behandlet meg som luft før. Men jeg hadde trodd... Trodd at han, ja, jeg vet ikke. Men en ting var sikkert. Alt mellom oss var brutt nå...
Stille ser hun mot himmelen. Minnene strømmet på. Nå var det tolv år siden dette hadde skjedd. Men hun husket det, husket tårene og latteren. Hva hadde egentlig skjedd? Ikke hadde han sagt noe, ikke gitt henne et hint...
- Men, mumlet hun og lot fingrene gli igjennom det mørkebrune håret.
Live må gå videre...
Sakte reiste hun seg opp, småløp mot et hvitt hus. Hun lukket kvikt opp porten og lot den høyre hånden gli ned i jakkelommen av ren vane. Noe kaldt av metall. Nøkkelen ble hentet opp og døren åpnet seg. Stuen! Skoene ble sparket av og jakken slengt bortover gulvet. Ved et lavt trebord stanset hun endelig, lot en rekke med bilder flyte uttover. Bilder av Jerry.
- Han smiler, tenkte hun og tok opp et fotografi.
- Han brydde seg om meg, var hennes neste tanke. Noe som han ikke gjør nå.
Øynene hennes falt på et spesiellt bilde. De hadde vært i parken den dagen,... Kinnene hennes blusset opp og øynene ble livlige. Med et lett kast på nakken lot hun håret falle bakover.
- Der er du endelig, smilte han og ga meg en klem.
- Ja, du vet vel hvordan det er med oss. Ikke regn med at vi blir ferdige på en halvtime, svarte jeg.
Han lo muntert og tok hånden min.
Egentlig var det deilig å ha noen å snakke med. Siden jeg ikke hadde noen venninner... Vi gikk et stykke bortover. Av og til skottet jeg bort på han. Flere ganger tidligere hadde jeg fått den samme følelsen. Uff, der rødmet jeg igjen. Pinelig...
Men jeg likte han faktiskt ganske godt. Han var ikke som alle de andre.
Jo, hun hadde likt han. Sakte la hun bildet tilbake og stirret ut av vinduet. Alene...
- Hvorfor sa du ikke noe?, hvisket hun trist.
- Hvorfor fortalte du ikke noe?
Fortsettelse følger...
