Ollivia (one direction fanfiction)

2

Taxien stoppet forann ett gigantisk havblått hotell. Hotellet så moderne ut, og det lå. Rett ved stranden. Det eneste som skilte stranden og hotellet var en stor motorvei. Fosterfamilien min var på vei inn, men jeg kunne ikke ta vekk synet fra havet. Det så ut som om det var uendelig! Jeg lot tankene mine svirre rundt, helt til fosterfaren min dro meg i armen hardt.

"Kom igjen!" Sa han, og tok ett hardere grep om armen min.

Jeg gjorde som han sa, og gikk mot hotellet. Jeg snudde meg for å få ett lite blikk til av havet, men gatene var blitt fylt med turister og folk på vei hjem fra jobben. Jeg sukket tungt og gikk inn.
Inne så det ut som ett slott! Det var eggehvite vegger med gullkanter rundt, og oppi taket hang det en stor lysekrone.

"Hent meg noe å drikke fra kafeen!" Sa fostermoren min strengt, men fortsatt lavt.

"Hvor er kafeen da?" Spurte jeg forsiktig.

"Vet ikke jeg! Finn det ut!" Sa hun og gikk inn i en heis litt lenger vekke.

Flott... Dette kommer til å bli verdens beste ferie...
I di første 10 minuttene gikk jeg rundt og lette, men etter en stund gidde jeg opp. Jeg satt meg ned på trappen som gikk bort til svømmebassenget. Jeg la hodet oppi hendene og begynte å tenke på hvor mye bedere alt bar før. Før når jeg gikk på skolen. Før når jeg fikk lov til å vere med folk og venner. Før når foreldrene mine fortsatt var i live...
Jeg kunne kjenne tårene begynne å piple frem fra øyekrokene mine, og til slutt hylgrein jeg. Det var mangen som gikk i en sirkel rundt meg for å ikke forstyrre meg, og mangen ga meg ett rart blikk.
Plutselig kjente jeg en hånd legge seg på skulderen min.

"Går det bra med deg?" Det var en gutt. Stemmen lignet veldig på han fyren som trodde jeg var skadet på flyet. Litt sånn Irsk...

Jeg så opp. Det var gutten fra flyet! Med bare håndkle rundt livet?! Man kunne se att han trente mye på musklene hans. Jeg kunne ikke ta øynene vekk fra magen hans. Jeg må sikkert sett helt rar ut! Sminken min rant sikkert, jeg stirrer på magen hans som en helt annen idiot, og jeg har ennå ikke svart på spørsmålet hans!

"Ja, bare gå vekk.." Sa jeg og tørket vekk enda en tåre som trillet ned kinnet mitt.

"Du, jeg er ikke dum! Jeg ser att noe er galt!" Sa han og satt seg vedsiden av meg.

"Det er ingenting!" Sa jeg litt surere. Jeg reiste meg opp raskt og Begynnte å gå.

"Er det det som skjedde på flyet du er så lei deg for?!" Spurte han med en gang som om han ville att jeg skulle bli.

Jeg stoppet opp.

"Var han mannen faren din?" Spurte han igjen og kom litt nærmere.

"Det har du ikke noe med!" Sa jeg og fortsatte å gå igjen.

Han kom opp vedsiden av meg og gikk sammen med meg.

"Er det noe du vil eller?" Sa jeg litt frekt til han.

"Noe jeg vil?" Sa han spørrende.

"Ja! Noe du vil! Eller går du bare med meg for å plage meg?!" Ropte jeg frekt til han.

"Oja! Um.. ja! Hva heter du?" Fomlet han fram.

Jeg sukket lavt.

"Olivia, men jeg foretrekker å bli kaldt Olli." Sa jeg og rakk ut hånden.

"Niall Horan!" sa han muntert og ristet hånden min.