The Storm (NORSK)

Kapittel 1

Mobilen min ringer og jeg kvepper til. Jeg hadde det samme marerittet jeg har hatt helt siden Stormen, men det er like skummelt vær gang. Jeg setter meg opp i senga og setter de bare føttene mine med rosa neglelakk ned på det kalde gulvet, tar opp mobilen og skrur av alarmen. Jeg ser meg rundt i rommet, besteforeldrene mine har latt det gamle rommet mitt være i alle disse årene.

Rommet er like rosa og full av Bratz, akkurat som sist jeg så det, for 8 år sida, men besteforeldrene mine lovte meg at vi skulle pusse opp så snart som mulig. Og jo forresten, det stemmer. Jeg har ikke hvert hos besteforeldrene mine på 8 år og de har fortsatt ikke gjort noe med rommet de ga meg den gangen. Etter at søsknene mine ble født slutta vi å besøke besteforeldrene mine. Det ble heller til at de kom til oss. Jeg sukker tungt og får tårer i øynene ved å tenke på dagene før livet mitt ble snudd på hodet. Jeg skjønner fortsatt ikke situasjonen jeg er i, og til tider undrer jeg om jeg noen gang kommer til å forstå. Det sies at tiden leger alle sår, men det har gått ett år nå, og mitt sår erenda  ikke blitt noe bedre.

Jeg rister på hodet, reiser meg og går mot skapet mitt. Det er første skoledag på den nye skolen, og jeg vil ikke begynne dagen ved å synes synd på meg selv, det er det slutt på. Jeg ser ut av vinduet, og legger merke til bladene som faller ned fra trærne i den svake vinden. Det er en varm høst, og jeg tåler kulde ganske godt så jeg tar ut et par boyfriend jeans og en litt for stor t-shorte. Så for å gjøre antrekket litt ekstra tar jeg med en flanellsskjorte også, før jeg tripper inn på badet ute i gangen.

Jeg kommer ikke på at jeg glemte å ta med nytt undertøy før jeg har kledd helt av meg, så jeg tar tak i et håndkle og surrer det rundt meg før jeg går inn på rommet mitt igjen. Jeg kvepper til og slipper ut et lavt skrik når jeg kommer inn, for det som møter meg er en skikkelse i vinduet, men skikkelsen blir raskt borte når jeg blunker.Jeg rister på hodet og tenker det bare var innbilling, og mens jeg finner fort frem favorittundertøyet mitt, tenker jeg på hvorfor jeg skrek. Det var absolutt ikke likt meg.

***

''Har du alt du trenger vennen?'' spør Bessa meg når jeg går ut av bilen. Bessa er det jeg kalte bestemor når jeg var liten, så jeg har alltid kalt henne det.

''Jada det går fint Bessa'' svarer jeg med et smil og lener meg mot henne for å gi henne et kyss på kinnet. før jeg går ut av bilen og lukker bildøra. Bessa kjapt til meg før hun så kjører og lar meg bli igjen helt alene. Nå er jeg på egenhånd, tenker jeg i det jeg snur meg mot inngangsdøra til den svære skolen. Det er elever over alt, og jeg kjenner det begynner å krible i magen når jeg går mot inngangsdørene. Jeg er ikke den typen jente som blir nervøs av å begynne på en ny skole, men så har jeg aldri hvert jenta som skriker fordi jeg kvepper heller. Det er noe rart som skjer med meg, men jeg får ikke tenkt lenge over det, for en fotball svever i full fart mot hodet mitt.