The Storm (NORSK)

Kapittel 7

Det er ingen der og i et sekund tror jeg at alt er som det skal være, men så ser jeg en lapp på stuebordet med mitt navn på. Bessa rynker nesa og ser seg rundt, hun går til ytterdøra og ser ut, før hun kommer inn igjen.

''Jeg skjønner ikke, han var her nå nettopp.'' Mumler hun.

''Han? Sa han hva han heter?'' Spør bestefar og rynker pannen. Bessa rister på hodet. Den følelsen jeg har hatt i magen helt siden jeg kom hit, blir brått forsterka og det har den gjort etter hver gang noe uvanlig har skjedd. Jeg går bort til stuebordet og plukker opp lappen jeg så uten at de andre merker det. Jeg knytter hånda rundt den og går mot ytterdøra hvor Ally og Sophie allerede er klare med både jakke og sko. Jeg tar på meg noen svarte Adidas sko og en litt for stor olajakke. I det jentene går ut går jeg bort til Bessa og bestefar og gir dem en klem hver.

''Ikke tenk mer på det''. Smiler jeg til dem. Jeg vil ikke at de skal bekymre seg, det gjør de mye av allerede. 

***

Jeg ser meg rundt, synet mitt er tåkete og rommet snurrer. Folk danser, synger, leker drikkeleker, har tunga ned i halsen på hverandre eller har slukna. Jeg ser etter Ally og Sophie men får ikke øye på dem. Jeg er nødt til å komme meg ut og få litt frisk luft. Jeg prøver å komme meg ut men det er folk overalt og hodet mitt verker.

Til slutt kommer jeg meg ut og ender opp i en mørk korridor med 6 dører. Jeg går inn døra der det står ''WC'' og går rett mot vasken. Jeg ser på meg selv i speilet, herregud jeg ser ikke ut! Jeg skylder ansiktet mitt med iskaldt vann for å klarne hodet. Sminken er allerede ødelagt. Herregud, hva er det jeg har fått i meg? Det siste jeg husker er at Ally, Sophie, Daniel, Marcus og jeg ankom festen og det første som møtte oss var et glass med noe pulver i. Selvfølgelig tok jeg det imot og helte det i meg for å prøve å roe nervene. Jeg prøver å tenke tilbake på hvor jeg har lagt tingene mine. 

''Herregud lappen!'' Bryter jeg plutselig ut og skal til å gå mot døra før jeg får en hånd over munnen. Jeg får helt panikk og begynner å sprelle som en fisk før jeg kommer på at jeg driver med karate aka selvforsvar. Jeg løfter det ene beinet og slår det i leggen på den som holder meg og hører noen si ''helvete'''.  Grepet rundt munnen min løsner, men jeg gir meg ikke med det, jeg løfter albuen og slår det rett inn i brystkassen til vedkommende før jeg snur meg og skal til å klype vedkommende i underarmen før jeg ser hvem det er som holder meg. Marcus!?

''Hva i helvete er det du driver meg!?'' Roper jeg til han og rygger mot døra.

'' Ro ned kvinne! Jeg skulle bare skremme deg litt.'' Svarer han og masserer seg på brystet.

''Vel det fikk du fint til, og nå vet du at du aldri skal skremme meg igjen!'' Marcus flirer og kommer meg meg. Jeg rygger forsiktig bakover og forventer å komme ut i gangen igjen, men treffer istedet en vegg. Jeg vet at Marcus er en venn, han ville jo egentlig ikke gjort meg noe, men jeg får litt dårlige vibber av han og han ser litt rusa ut med de altfor røde og hovne øynene sine. Etter noen sekunder, samler jeg meg og nærmest løper mot døra og går ut, med Marcus hakk i hæl. Kan han stikke av eller?

''Du vet vel ikke hvor jeg har lagt tingene mine?'' Spør jeg når han ikke ser ut til å ha planer om å stikke. Han mumler noe sånt som ''jo følg meg'' og går mot noen jakker som henger på en vegg ved siden av utgangsdøren. Jeg mumler takk og fomler etter jakka mi. Bingo! Jeg  kjenner både mobil, nøkler, lommebok og lappen ligge der.

Jeg hadde ikke merka at jeg holdt pusten, men det var søren meg godt å puste igjen. Jeg hadde tydeligvis ikke merka at Marcus hadde gått sin vei heller. Endelig. Jeg går tilbake til festen, og skal til å lete etter en klokke på veggen, men trengte ikke lete lenge for det hang en stor klokke på den andre sida rommet. Jeg får sjokk når jeg ser at klokka er 02.30 og går for å finne Ally, Sophie og Daniel, men finner dem ikke. Jeg gir opp etter en halvtime med leting og går bort til jakka mi igjen. Jeg tar den på meg og går ut. Den kjølige nattvinden treffer meg rett i fjeset, men det er ikke langt hjem, så jeg sender en gruppemelding til de andre. 

''Jeg fant dere ikke og syntes det ble sent, så stakk hjem''

På veien hjem klarer jeg ikke holde meg stort lenger, så jeg fisker opp lappen fra lommen min og leser den...

Anna alt er din skyld og du skal få som fortjent

Jeg stopper opp og kjenner panikken krype oppover ryggen. Den følelsen som jeg har lagt så mye merke til tidligere, blir enda mer forsterka med 110%, og bedre blir det ikke når en svart Land Rover brått kjører opp på fortauet foran meg. Den stopper så brått at hjulene lager en skarp, irriterende lyd og det lukter fort svidd gummi i lufta. Før jeg rekker å reagere kommer hopper det ut to kraftige menn med hette.