The Storm (NORSK)

Kapittel 23

''Så... Vil du snakke?'' Julius ser ser usikkert på meg.

''Ja, eh, dere kan begynne med hva som skjedde etter at Lucas og jeg dro... Og hvordan dere i det hele tatt fant meg... Eller bare si alt dere vet som jeg ikke vet.'' Jeg sitter fortvilet med hendene i fanget, uten å se opp på guttene. Lucas kremter og skal til å si noe, men blir avbrutt når Andrè stormer inn i stua. Jeg skvetter til og slipper ut et lite skrik, før jeg biter meg selv i tunga. Jeg liker virkelig ikke denne nye meg. Denne nye meg som går rundt og skvetter og skriker og ikke klarer å bruke slåss ferdighetene sine lenger. Jeg vil være den gamle jenta, som hadde en stor familie hun var glad i, jeg vil være den tøffe guttejenta som hadde mange venner og som ikke var redd for noenting.

''Sorry at jeg er sen, hadde noe å gjøre.'' Andrè nærmest roper det ut og setter seg ved siden av Julius. Jeg ser dem dypt inn i øynene, på alle tre guttene, og venter. Nå kremter Lucas enda en gang også begynner han.

''Elvis... Vel, han fortalte en ting eller to til gutta etter at vi to stakk... Han fortalte at dere er søsken?'' Lucas ser meg dypt inn i øynene, og jeg holder ikke ut å se inn i øynene hans, så jeg ser ned på hendene mine igjen. Jeg nikker svakt, for hva kan jeg si? At den jævla psykopaten er broren min? Tvillingbroren min til og med!? Jeg kjenner tårene presse på, det han gjorde mot meg, for noe foreldra mine gjorde mot han... Et hulk unnslipper og før jeg vet ordet av det har Andrè dratt meg inn i en varm klem. Jeg klemmer tilbake, før jeg trekker meg unna. Fortsett, sier jeg, og det gjør de.

''Lucas overhørte Elvis og, ehm... Marcus, som planla noe om å skade deg. Vi skjønte ikke hva det kunne være, så vi begynte å spionere på dem, og kom frem til at vi måtte passe på deg og holde deg unna han, og Marcus også, han var innblanda i dette mot hans vilje, så vidt vi forstå.'' Julius ser trist på meg med anger i blikket, og jeg kan ikke la være å synes synd på han, så slår det meg.

''Marcus? Men, men vi er jo venner? Jeg mener, altså...'' Stammer jeg, men lukker munn. Det forklarer den dustete oppførselen hans, men hva har jeg noen gang gjort mot han?

''Ja, uansett, etter at du ble borte for oss på festen, lette vi overalt etter deg, og vi hørte masse bråk og roping i rommet vi fant deg. Når vi kom inn lukka vi døra rett opp og inn i ryggen til Marcus så han falt oppå deg. Etter det gikk egentlig alt veldig fort, jeg dytta bort Marcus, og gutta angrep Elvis. De fikk lagt han i bakken, og jeg tok deg fort ut fra det hersens området. Etter det så kjørte vi til sykehuset etter telefonen du fikk.'' Lucas ser på meg med et blikk jeg ikke klarer å tyde, men øynene er mørke, og de gnistrer. Enten det er tårer eller sinne, aner jeg ikke, kanskje en blanding?

''Ble noen skutt?'' Piper jeg frem

''Marcus... Han... Han overlevde ikke Anna, han ble skutt rett i huet.'' Andrè sier det nesten letta, men jeg klarer ikke bli letta. Jeg kjenner en klump i halsen, og den bare vokser. 

''Dere vet... Besteforeldrene mine sin ulykke ikke var et uhell?''

''Ja, vi fikk sjekka bilen, og vi så at bremsene var ødelagt, med vilje så klart. Kondolerer så masse Anna'' Julius tar meg i henda og øynene hans begynner å bli røde. Jeg nikker på hodet og sukker oppgitt, hvorfor? Hvorfor meg? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

''Noen gode nyheter er at Elvis er tatt, og får mest sannsynlig en hard straff for alt han har gjort, for vi har masse bevis mot han.'' Lucas smiler på en rampete måte, og jeg kan ikke la være og smiler jeg også. Det er godt den jævelen får konsekvenser for sine handlinger.

*** 

En stor kopp med kakao og masse krem blir rukket frem til meg. Jeg titter opp og får øye på Sophie og Ally, som smiler trist til meg begge to. Jeg retter meg opp i senga, tar imot koppen med kakao, og gjør plass så de også kan sette seg, noe de gjør. Det blir en litt klein stillhet, for ingen hva som er det rette å si, før Ally sier,

''Daniel vil fortsatt ikke møte deg. Han sa han ikke kunne kontrollert seg om han var her med deg. Han er for flau over det som har skjedd og veldig rasende. Han har låst seg inn på rommet sitt og tør ikke gå ut i redsel for å gjøre noe galt og skade noen.'' Hun sier alt veldig fort, nesten uten å puste og ser ned på hendene sine. Jeg har prøvd å kontakte Daniel flere ganger nå, uten hell. Jeg kan forstå han, men det føles litt ut som om det er meg han er sint på.

''Alt er min skyld...'' Mumler jeg og kjenner tårene presse på.

''NEI! Nei Anna, ingenting av dette er din skyld! Når skal du forstå det! Du har bare hatt kraftig uflaks!'' Sophie ser rasende ut, og ansiktet hennes er helt rødt. Jeg blir litt paff over den sinna stemmen hennes, men sier ingenting. 

''Vil du bli med ut litt? Du er nødt til å komme deg ut litt og vi kan sikkert bare droppe skolen idag, ikke sant?'' Ally smiler trøstende og Sophie nikker seg enig. Jeg sukker enda en gang. Jeg har låst meg selv inne i huset, mest inne på rommet mitt, i tre uker nå. Livet går videre, selv om jeg gjerne skulle stoppa den. Jeg nikker, drikker ferdig kakaoen og reiser meg. Jeg slenger på meg en svart bukse, en magetopp og en cardigan. Jeg sjekker klokka, og ser at vi akkurat rekker skolen om vi går nå, så jeg slenger sekken min over ryggen. Klokka er bare 07.45, og jeg er nødt til å fortsette livet mitt. Jo forresten du lurer sikkert på hvorfor vi er våkne nå så tidlig, vel jeg får jo ikke sove mye for tida, og jentene kommer innom meg hver eneste morgen før skolen og etter skolen. Sånn har det hvert de siste ukene. 

''Skal du på skolen?'' Sophie ser forundret på meg. Jeg nikker og drar dem begge opp og går ned til utgangen. 

''Jeg er nødt til å fortsette livet mitt, jeg kan ikke bare sitte her og sørge. Ingen av de i familien min ville ønska det. Vel bortsett fra Elvis da.''

''Ehm... Anna, det er noe du burde vite ang. Elvis,'' Hvisker Ally og ser utrolig ukomfortabel ut der hun står. Jeg ser mistenksomt på henne, redd for hva som kommer ut nå. Når Ally ikke fortsetter skriker jeg nesten, 

''JA HVA DA!?'' Begge to skvetter av skrikingen min, jeg skvetter litt selv, for det var ikke meningen å skrike det, ikke så høyt iallefall...

''elvisetilbakpåskoln'' mumler Sophie fort så jeg ikke hører noenting. Jeg ser bare dumt på henne, og hun sier det en gang til,

''Elvisertilabkepåskoln''

''Hæ? Snakk ordentlig jente!''

''Å for Gud's skyld! Elvis er tilbake på skolen Anna!'' Sier Ally høyere enn nødvendig (pft. sier jeg?) og tar hendene foran munn for å stoppe seg selv, litt for sent. 

Blodet mitt fryser til is, hvordan skal jeg kontrollere meg selv hvis jeg må møte på han?

OG DER FIKK JEG SKREVET ENDA EN DEL. Herregud jeg sliter så sykt nå for tida, bare drep meg nå med en gang. Det eneste jeg gjør om dagen er å sove, klage på at jeg fryser, klage på at jeg er sulten, spise, gjespe, og sove. Livet på vg2 dere! Spennende altså.

Beklager for at jeg ikke har posta på lenge, men livet mitt har hvert dødskjedelig, og siden det vanligvis er livet mitt jeg tar inspirasjon fra, har jeg hatt totalt skrivesperre, men tvang frem dette kapittelet nå. Jeg kan bare føle skuffelsen deres, men ja, jeg syntes dere fortjente dette. 

Hallo, 2,3k lesere! SYKT ELLER? Love u <3

Btw. Sjekk gjerne ut den andre historien jeg driver med, ''You don't need a reason, do you?''. Har bare skrevet to deler på den, men altså, gleder meg syykt til å skrive mer, for har så mange ideer for den! Også bare for å dele, så skriver jeg nå en historie til med en venninne, eller jeg hjelper henne da. Historien hennes heter ''Beautiful Disaster'' og vi har skrevet tte deler på den. Gleder meg syykt til å skrive meg på den også, den er syykt bra :b