The Storm (NORSK)

Kapittel 24

Jeg stopper opp. Jeg vet ikke om jeg kan gjøre dette. Nei vent, jeg vet ikke hvordan skolen kan gjøre dette.

''Anna, du vet du ikke er nødt til dette? Bare...'' Jeg snur meg brått mot de to jentene som har hvert der for meg helt siden jeg flytta til besteforeldrene mine. Sophie sier ikke mer når jeg snur meg mot dem. Hun ser redd ut, nesten som om hun er på gråten, mens Ally derimot er rasende. Hun har banna og ropt hele veien til skolen. 

''Jenter, jeg må. Jeg kan ikke gjemme meg mer. Elvis tror kanskje han har ødelagt meg, og han har kanskje det også, men jeg må gi livet en sjanse.'' Jeg smiler oppmuntrende til jentene og skjuler raseriet som har bygd seg opp inni meg. Jeg vet ikke om jeg klarer å kontrollere meg hvis jeg ser Elvis. Helt ærlig, hvis jeg får sjansen kommer jeg til å skade han. Hardt. 

''Okei, la oss gå.'' Sophie tar den høyre hånda mi, og Ally den venstre. Så går vi sammen inn i skolegården og inn på skolen. Det er nå eller aldri. Jeg er nødt til å vise at jeg klarer å komme meg levende gjennom dette. Jeg blåser bort noen svarte hårstrå fra ansiktet og hever hodet, men senker det fort når jeg ser Daniel. Jeg slipper hendene til jentene og slenger fra meg veska mi, så løper jeg mot han. Han snur seg akkurat i det jeg løper på han og fanger han i en klem. I førsten bare står han der med armene slapt rundt seg, men så tar han forsiktig rundt meg. Jeg kjenner tårene presse på, men presser dem tilbake. Jeg rygger unna for å se bedre på han. 

Herregud han ser ikke ut. Han har blodskutte øyne med poser under og håret er bustete. Jeg sniffer litt og kjenner lukten av noe rart i tillegg.

''Herregud Daniel er du dopa på hasj!?'' Hvisker jeg panisk. Daniel smiler trist mot meg og snøvler noe, for han gir meg et klaps på skulderen og går sin vei. Jeg blir stående igjen med Ally og Sophie bak meg. Jeg snur meg sakte mot dem og tar fra dem veska de rekker mot meg. 

''Min feil. Dette er min feil, jeg har ødelagt han også. Han hater meg! Herregud tenk om han fortsetter med dopingen, og det utvikler seg til noe verre!?'' Jeg snakker i ett sett, i full panikk, men slutter å skravle når jeg kjenner to hender på skuldrene. Jeg trenger ikke snu meg for å vite hvem det er. Det lukter røyk og sitron. 

''Lucas!'' Gisper jeg og snur meg. Jeg rekker ikke gjøre noe før han tar meg inn i en klem. Han hvisker til Ally og Sophie at de skal gå til timen, også blir vi stående i gangen og omfavner hverandre i noe som føles ut som en evighet. 

''Kom, la oss gå til timen.'' Mumler han og drar meg etter seg. Jada, matte nå er skikkelig fristende. Jeg kommer ikke på hvem som er i klassen min før jeg har banka på og gått inn. Det første som møter meg er en haug med overraska blikk, og Karsten og roper ut. 

''Neimen hei Anna! Hyggelig at du er her! Sett deg på plassen din du. Du også Lucas.'' Karsten later som om alt er som normalt, noe jeg egentlig setter pris på. Jeg rusler sakte mot plassen min med Lucas bak meg før jeg ser det svarte håret hans. Jeg stopper opp og kjenner raseriet komme til overflaten. Jeg biter tennene hardt sammen og kjenner øynene mine svi. En varme skyter opp i meg og jeg knytter nevene for å skjule hvor mye de skjelver. Elvis ser opp på meg og møter blikket mitt. Først er han helt nøytral, men så glimter det ondskap i øynene hans og munnen hans rykker til. Jeg kan kjenne Lucas bak meg. Hvordan han bare stiger som et fjell. Jeg kan nærmest føle raseriet hans, men nå er ikke tiden for krangling. Jeg drar han etter meg og sammen setter vi oss ned bak Julius og Andrè. 

***

Så fort timen ringer ut og den kjedelige timen med Karsten er over, spretter jeg opp og skal til å følge Elvis ut, men Karsten stopper meg. Han vinker ut de andre guttene, selvom jeg kan se de ikke er fornøyd med å måtte forlate meg. Så ber han meg sette meg ned på en stol før han kommer bort til meg.