The Storm (NORSK)

Kapittel 3

''Så alle sammen, dette er Anna! Hun har nettopp flytta hit og skal gå i klasse med dere fra nå av. Jeg forventer at dere tar henne godt imot og behandler henne bra.'' Min nye kontaktlærer, en mann i 40 årene ved navn Karsten, ser strengt utover klassen. Karsten virker som den typen lærer som kan komme på å tulle en gang i blant, men samtidig være utrolig streng, og det ser ut som at han er godt respektert blant elevene. Jeg smiler til den nye klassen min som jeg skal tilbringe de neste årene med. Jeg ser gjennom alle elevene for å se om jeg kjenner igjen noen. Når jeg var liten hadde jeg mange venner når jeg var hos besteforeldrene mine, så jeg håpa jeg skulle kjenne igjen noen, men dessverre ikke. 

''Så Anna, vil du fortelle litt om deg selv?'' Karsten ser nå på meg med et løfta bryn. Jeg kremter forsiktig.

''Vel, det er ikke så mye å fortelle. Jeg er 17 år og liker fotball, karate, og hip hop dansing veldig godt'' Svarer jeg, og jeg hører et yes bakerst i klasserommet når jeg sier det. Det ser ut til at Elvis og jeg skal gå i samme klasse!

''Ja Elvis, jeg ser du for en gangs skyld følger med når noen snakker ved tavla'' Humrer Karsten og blunker til meg. Jeg blir litt flau og bare ser ut av vinduet. Kan dette gå over? Og det fort. Shit, jeg har da aldri blitt flau før på grunn av noe så dumt som dette før, hva er det som skjer med meg?

''Anna, du kan gå å sette deg bak i klasserommet ved de ledige pultene. Lucas er ikke på skolen idag, men når han kommer tilbake, skal dere to sitte ved siden av hverandre'' Sier Karsten og dytter meg i retning av de to ledige plassen bakerst i klassen ved vinduet. Noen av jentene smiler når jeg går forbi, og noen av guttene blunker. Jeg kjenner igjen noen av dem fra istad når Elvis spilte fotball. Denne klassen virker mye hyggeligere enn den forrige klassen min, tenker jeg og setter meg ned på den nye plassen min.

Plutselig reiser to gutter seg opp fra plassene sine og går ut. Før den ene gutten går ut hvisker han noe til Karsten og Karsten nikker. De guttene er de eneste som ikke har sett på meg en eneste gang, helt siden jeg kom inn i klassen, og ikke visste jeg hvordan de så ut heller, for de gjemte seg begge bak caps og hettegenser.

Jeg beklager at kapitlene er så korte, men jeg skal prøve å få gjort dem litt lengre. Jeg tenker at siden det er helt i begynnelsen av historien, så kan man fort miste interesse ettersom det ikke skjer så mye enda, men jeg lover at det skal bli lengre og ikke minst spennende kapitler fremover!