The Storm (NORSK)

Kapittel 19

~Lucas~

Jeg slenger meg ned på sofaen og lukker øynene. Skulle ønske jeg ikke hadde møtt på Anna på butikken istad. Jeg biter tennene hardt sammen.

''Hvorfor så sinna Lucas?''

''Hva snakker du om?''

''Du, jeg kan se kjeven din stramme seg, så spytt ut.'' Andrè står ved døra inn til stua med armene i kors. Jeg sukker og slår armene i været, skulle ønske han ikke hadde kjent meg så godt. 

''Jeg kysset Anna og nå hater hun meg.'' Julius spruter ut ølet han hadde i munn og begynner å hoste og harke med verdens verste latterkrampe mens Andrè står og måper i døråpningen.

''Når?'' Bryter Andrè ut?

''Var k-kysset så... d-dårlig!?'' Julius har sluttet å harke og hoste men ler for mye til å oppføre seg som et normalt menneske, så jeg slår han hardt i ryggen og da skjerper han seg og ser irritert på meg. Nå er det min tur til å flire.

''Da vi drev i hagen til besteforeldrene hennes stakk plutselig alle, og det var oss igjen. Jeg kysset henne og ble avbrutt av at Julius ringte og fortalte om de nye planene til Marcus og Elvis. Og forresten, jeg er en strålende kysser.'' Jeg tenker tilbake på det korte kysset vårt og angrer øyeblikkelig på at jeg oppførte meg som jeg gjorde når jeg gikk. 

''Anna tilgir deg helt sikkert, så slutt å tenke på henne i et øyeblikk og tenk på planene til Marcus og Elvis.'' Julius ser seriøst på meg og jeg nikker. Jeg hadde så klart fortalt Julius og Andrè om hva jeg hadde hørt i løpet av joggeturen min, og etter det har vi fulgt etter Marcus og Elvis så mye som mulig for å finne ut mer. Mens jeg var opptatt med Anna, fant Julius ut at planene til guttene var forandret, men det eneste vi vet er at Marcus skal holde en halloweenfest og der skal de prøve å få Anna på to manns hånd. 

''Vi må sørge for at Anna enten ikke drar på festen, ellers må noen holde øye med henne.'' Sier jeg høyt og tydelig og tar en slurk av ølet mitt. 

''Da må du sørge for å komme overens med Anna igjen.''

''Hvorfor kan ikke du gjøre det?'' Spør jeg og stirrer på morskt på Andrè. Han bare flirer og hever brynene. Jeg sukker og nikker. Da blir det min jobb å holde Anna trygg på halloweenfesten imorgen. Jeg reiser meg og tar på meg jakke og sko.

''Hvor skal du?'' Jeg ser på Julius med et blikk som sier er du så dum? 

***

~Anna~

Det ringer på døren og jeg hører et høyt skrik fra Sophie. Jeg ser bort på henne og begynner å le. Ally dulter til henne og går for å lukke opp. Lurer på hvem det kan være klokka 02.43 på natten. Jeg tar tak i fjernkontrollen på stuebordet og stopper filmen. Uheldigvis stopper den akkurat i den Samara begynner å kravle oppover brønnen. Sophie stønner ved siden av meg og jeg grøsser. Hun rekker meg poppkornet og jeg tar en håndfull. 

''Hvorfor stakk du av på den måten i butikken stad?'' Spør hun plutselig etter en lang stillhet. 

''Hvorfor blir du alltid så nervøs i nærheten av Julius og Andrè?'' Svarer jeg tilbake, litt for fort. Sophie slår meg tullete i skulderen og skal til å si noe når Ally kommer tilbake, litt nervøs. Bak henne kommer Lucas til syne. Hva søren gjør han her, han ødelegger overnattingen!

''Hva gjør han her!? Hva gjør du her!?'' Ally ser unnskyldende på meg, men rister på hodet når hun skjønner at jeg skal si noe mer. Jeg sukker oppgitt og går bort til Lucas. Jeg drar han etter meg mot utgangen, tar på meg noen tøfler og går ut. Den kalde lufta blåser mot meg og jeg kjenner jeg får gåsehud. Når døren er lukket bak oss snur jeg meg mot han og stirrer olmt på han. 

''Hva vil du!?'' Mumler jeg irritert og setter armene i kors. Lucas sukker og tar meg på skulderen, men jeg går tilbake et skritt. Han tar oppgitt hendene gjennom håret sitt og setter seg ned på noen stoler rett ved inngangsdøra, men jeg rikker meg ikke, stirrer bare surt på han. 

''Jeg ville bare si sorry for alt det jeg sa etter ky-'' Han avbryter seg selv når han ser ansiktsuttrykket mitt. Jeg rister på hodet og ser ut på veien. 

''Kom igjen Anna, jeg var bare stresset etter telefonen jeg fikk og jeg trodde det ville være best for deg om du hatet meg.''

''Hvordan kan det være best for meg å hate deg!?'' Hvisker jeg og ser såret på han før jeg så ser ned på bakken. 

''La meg snakke ferdig. Jeg trodde det ville være best for deg om du hatet meg, for da kom du til å holde deg unna meg, som dermed kom til å føre til at du ikke kom i trøbbel, men jeg tok feil. Sannheten er at Marcus og Elvis pønsker på noe, og jeg er redd for at de skal skade deg.'' Lucas snakker rolig hele tiden, men når han begynner å snakke om Marcus og Elvis blir øynene hans mørke og han strammer kjeven. Jeg ser forvirret på han, hva snakker han om? Klart de to er litt rare, men de ville da vel aldri skadet meg?

''Lucas, selv om Elvis kanskje oppførte seg dumt på skolen, tror jeg ikke han kommer til å skade meg. Og Marcus og jeg er venner.'' Protesterer jeg, men Lucas rister på hodet og flirer. Jeg begynner å bli lei av det fliret.

''Du er så naiv!'' Sier han plutselig. Unnskyld meg? 

''Hva faen, Lucas? Jeg skjønner meg seriøst ikke på deg!'' 

''Det er da ikke noe galt i å være naiv? Det betyr bare at du ikke kan se vondt i folk.'' Forsvarer han seg selv med. Jeg ser på oppgitt på han og begynner å gå mot inngangsdøren, for dette her orker jeg ikke. Jeg lukker opp døren i det Lucas tar tak i armen min og drar meg tilbake. Jeg ser sjokkert og forvirret på han. 

''Unnskyld. Bare hver så snill og stol på meg Anna. Bare denne gangen.'' Ber han meg mens han fortsatt holder fast i den ene armen min. Jeg ser meg rundt, kan ikke noen komme å redde meg!? Jeg ser inn i øynene på Lucas og blir låst fast i de gråblå øynene hans. De ser redde, men sinte ut og av en eller annen grunn, stoler jeg på han. Jeg nikker og svelger tungt. Redd. Nervøs. Spent.

''Er det noen sjanse for at du dropper festen til Marcus imorgen?''

''Nei.'' Svarer jeg bestemt. Lucas nikker, som om han forventet at jeg skulle si nei, så går han sin vei. På vei bort til motorsykkelen sin roper han tilbake til meg,

''Jeg kommer til å holde et øye med deg imorgen.'' Plutselig blir det enda kaldere enn det var og jeg skynder meg inn, men før jeg kommer meg inn hører jeg rasling i noen busker litt lenger unna.

Beklager for at jeg ikke har oppdatert på mer enn en uke, men jeg har hvert ganske opptatt + at jeg har hatt skrivesperre så jeg har ikke hatt så veldig lyst til å skrive, for å ikke ødelegge historien. Uansett så håper jeg dere likte dette kapittelet. Vet det var litt kjedelig, men det neste kommer til å bli mer spennende. Også en ting til, skal reise bort i 5 uker på lørdag, så jeg skal prøve å skrive enda et kapittel imorra, men etter det så er jeg ikke sikker på om jeg får skrevet så mye. Skal prøve å skrive litt i løpet av de 5 ukene, men tviler på at jeg får skrevet mye, og det må jeg bare beklage. 

Er det noe dere syns er negativt med historien så er det bare å si ifra. Er det for lite detaljer, for rotete, forvirrende? Hadde bare satt pris på om dere hadde sagt ifra altså.