The Storm (NORSK)

Kapittel 13

Jeg lyser med mobilen min mot et perfekt sted å frigjøre innholdet i blæra mi, og det tar ikke lang tid før jeg finner det perfekte sted. En liten eng med trekløvere, bak en busk noen meter inn i skogen bort fra bilen. Godt skjult setter jeg meg ned på huk, slår av lommelykten på mobilen og lar naturen gå sin gang, eller hva man pleier å si.

Etter å ha gjort meg ferdig, skal jeg til å gå mot bilen igjen, men klønete mister jeg mobilen i bakken et sted, i det jeg snubler over en mellomstor stein, og siden jeg slo av lommelykten på mobilen klarer jeg ikke se en dritt. Helvete, mumler jeg og setter meg på huk igjen og fomler etter mobilen. Med min uflaks, så klarer jeg å sette henda i noe utrolig slimete og ekkelt. Jeg slipper ut et lite skrik og reiser meg kjapt opp. Helvete, hvor ble det av den mobilen?

Jeg sukker oppgitt og setter meg på huk igjen, og denne gangen finner jeg mobilen på 1, 2, 3. Jeg slår på lommelykten og reiser meg for å gå tilbake til bilen, men før jeg rekker å ta mer enn tre skritt, sverger jeg at jeg hører en lyd bak meg. Jeg stopper opp og snur meg rundt, men ser ingenting. Jeg sukker høyt, oppgitt over meg selv. Siden når begynte jeg å bli så skvetten og svak og redd?

''Jeg er en tøff guttejente som ikke er redd for noe,'' sier jeg høyt rett i det jeg kræsjer inn noe stort og hardt. Jeg gisper og tar fort to skritt bakover. Det er ikke noe, men noen, så jeg gjør meg klar til sparke og slå om det blir nødvendig. Kanskje skrike også, så Lucas kan høre meg. 

''Skal du noe sted tøffen?'' Jeg rødmer og puster lettet ut når jeg hører stemmen til Lucas. Jeg lyser mot han, han står med armene i kryss med verdens rareste grimase.

''Jeg måtte tisse,'' Furter jeg. ''Og ikke kall meg det igjen!'' 

''Kunne du ikke holde deg eller vekket meg?

''Hadde du likt at blæra mi sprakk inne i bilen din kanskje? Beklager, men jeg følte ikke for å ha deg stående rett ved siden av meg når jeg gjør mitt.'' Jeg ser Lucas prøver å skjule et smil. Hva var så morsomt med det jeg sa?

''Faen da, kan du slutte å lyse på ansiktet mitt? Jeg liker synet mitt som det er.'' Sier han irritert og senker hånda mi så jeg lyser mot kroppen hans istedet.

''Du skremte livet av meg, jeg kunne skada deg!'' Svarer jeg tilbake.

''Tviler på at du kunne skada meg. Tøffen.'' Flirer han. Jeg himler meg øynene.

''Selv om jeg er jente kan jeg skade deg like mye som du kan skade meg.''

''Jeg mente det ikke fordi du er ei jente. Du er minst 3 hoder lavere enn meg og mye mer spinkel. Jeg har slått gutter 10 ganger større enn deg til svime.'' Jeg trekker pusten, når han sier det og glefser tilbake,

''For det første så er ikke det noe å være stolt av å kunne skade andre og for det andre, så har jeg brunt belte i karate.'' Som svar tar Lucas frem håndflata si og sier bestemt,

''Slå.''

''Hva?''

''Slå. En gutt som meg kan gjøre mye mot en jente som deg her ute på et sted som dette. Det er best du viser hva du kan.''

''Jeg bruker bare karate som selvforsvar, og jeg er ikke tilhenger av meningsløs vold.'' Sier jeg bestemt og stirrer han i øynene. Han skal til å si noe i det det kommer et høyt tordenbrak og et lysglimt. Jeg flakker med blikket og begynner begynner igjen å skjelve. Lucas legger merke til det og senker hånda så den lander på armen min.

''Hei du, det kommer til å gå bra v-'' Mer får han ikke sagt før vi hører enda et brak, ser enda et lysglimt og et tre begynner å bli skjevere og skjevere, sakte men sikkert. Herregud lynet slo nettopp ned det treet, er det eneste jeg tenker i panikk. Lucas tenker mye lengre enn meg, tar tak i armen min og styrter mot veien. I det vi kommer ut av skogen og ser mot bilen ser vi treet falle rett på taket på bilen og det blir en svær bulk på taket. Hadde vi fortsatt hvert i den bilen kunne vi blitt drept! Lucas tar den ene handa gjennom håret og mumler en haug med banneord.

''Ser ut som tisseturen din redda livet vårt, tøffen .''

Hva syns dere om tøffen som kallenavn? Hihi følte det var på tide at Anna fikk et kallenavn.