The Storm (NORSK)

Kapittel 8

Jeg rygger litt bakover når jeg forstår hva som skjer, men kommer ikke langt før jeg blir stoppet. 

''Bli med oss.'' Sier den ene mannen og tar meg i armen. Jeg rykker den til meg og ser først på han som holdt meg, også han andre. Du vet på film når du ser en person er i fare og kan ha sjansen til å stikke av men bare står og stirrer som en idiot? Ja, de personene har jeg alltid ledd meg skakk av, men nå syns jeg ikke det er like morsomt, for nå er jeg blitt en sånn idiot. Det var et under at jeg klarte å rykke til meg armen tenker jeg i det det kommer et rop fra bilen bak dem.

''Hva faen somler dere sånn med? Dra henne inn i bilen!'' Det er en mørk og irritert stemme. Den hører faktisk litt kjent ut, men jeg har ikke tid til å tenke over hvor jeg har hørt den fra. Jeg kvikner til, snur meg og begynner å løpe, men jeg kommer ikke lenger enn tre meter før to hender tar tak rundt midjen min og jeg blir dratt bakover. Jeg begynner ikke å skrike, for det finnes ikke verre ting enn en jente som bare skriker i sånne situasjoner, så jeg tar albuen min og slår den hardt tilbake på det jeg tror kan være brystet til vedkommende, før jeg løfter beinet og sparker som en hest bak meg. Jeg treffer dessverre ingen av gangene og prøver derfor å sette meg på huk og skli ut av armene på vedkommende som har meg. Det funker heller ikke for armen drar meg opp igjen og låser faser armene mine.  Plutselig får jeg et tøystykke over munnen, også blir jeg dratt inn i bilen. 

***

''Det var ikke meningen at dere skulle dope henne!''

''Men vi rakk jo ikke si noe før hun begynte å løpe, og når jeg tok tak i henne begynte ho å slå og sparke!''

''Kanskje fordi Lucas sa at ho skulle bli med oss, istedenfor å introdusere seg først!''

''Å kom igjen da jeg ville bare skremme henne litt!''

''Dere kan også legge til den delen hvor dere kjørte opp på fortauet midt på natten og kom ut med hettegenser som skulte ansiktet deres!'' Roper jeg høyt nok til at de frustrerte stemmene utenfor kan høre meg. Det blir helt stille, og jeg forventer at noen skal komme inn, men det kommer ingen.

Jeg reiser meg opp fra sengen jeg ligger i og ser meg rundt i rommet jeg er i. Det er et speil her som henger over en kommode, et skap og et vindu. Rommet er pynta med rosa tapet og rosa gardiner. Rosa? Jeg reiser meg opp, går bort og lukker opp skapet. Bortsett fra jakken min er det helt tomt så jeg tar ut jakken og tar den på meg. Jeg sjekker kommoden også men der et det ikke like tomt. En haug med sminke, parfyme og neglelakk ligger slengt rundt i skuffene.

Jeg ser på meg selv i speilet. Jeg ser ikke ut. Det svarte håret mitt stikker ut i alle kanter så jeg tar en børste fra kommoden og begynner å gre det, så tar jeg en strikk og setter det opp i en rotete dott. Jeg finner fort ut at det er sminkefjerner her så jeg fjerner sminkerestene jeg ikke fikk bort etter ansiktsvasken også. Så går jeg bort til vinduet og ser ut. Det er fortsatt litt mørkt så jeg tenker klokka må være rundt 06.00 på morgenen, men det får jeg ikke sjekket ettersom alt som var i jakken min er borte.

Jeg sukker oppgitt og går mot den eneste døra i rommet og finner fort ut at den ikke er låst så jeg lister meg sakte ut og prøver å få øye på de jeg hørte diskutere isted. Stemmene hørtes veldig kjente ut, og det samme gjør i grunn dette huset også. Jeg står ute i mørk gang, veggene er hvite, og gulvet er brunt. Det er et bilde hengende på veggen. Et bilde jeg tegna når jeg var ei liten jente. Jeg holder pusten og går videre, frem til jeg kommer ut i en stue. I stuen er det en sofa, et bord, noen skap og malerier. Det som likevel får det meste av oppmerksomheten min er guttene som sitter og diskuterer lavt. 

''Hyggelig å ser dere igjen gutter,'' Sier jeg og går litt lenger inn. Guttene snur seg, og to personer jeg trodde jeg aldri skulle få se igjen møter blikket mitt. Julius og André... Alle guttene spretter opp fra sofaen og stirrer på meg, men de får ikke stått der lenge for jeg løper mot Julius og André som står ved siden av hverandre og fanger dem i en stor bamseklem, og til min lettelse klemmer de meg tilbake.

''Idioter dere skremte livsshiten ut av meg!'' Hvisker jeg og blunker vekk noen tårer.