The Fifth Element

Kapittel 2: Jennie

Jennies synsvinkel:
Kjære Jennie
Gratulerer så mye med dagen lille jenta mi. Jeg skulle ønske jeg kunne være der og feire dagen med deg, men jeg kan ikke. Da dere var bare tre uker gamle måtte jeg sende dere gjennom en portal til en annen verden. Alt var til deres eget beste, det var så hun ikke skulle få tak i dere. Nå som dere endelig er fylt 18 vil kreftene deres komme til syne, dere er endelig klare for oppdraget som var ment for dere hele livet. I kveld kommer jeg og henter deg, innen den tid; ikke ødelegg noe.
Kjærlig hilsen The Lady

Jeg skumleste brevet igjen og måtte le. Dette måtte være en syk bursdagshilsen fra May. Hver bursdag fant May og jeg på noe gøy, mon tro hva dette ville føre til. Jeg plukket opp skolesekken min og småløp til skolen. Som vanlig hadde jeg dårlig tid. Jeg kikket raskt på klokken, bare 4 minutter til skolen startet. For å rekke det måtte jeg gå gjennom en skog, ikke det at det var noe problem for meg, jeg elsket alt som hadde med skog å gjøre. Helt siden jeg var liten hadde jeg følt en tilhørighet til skogen og dyr.

Da jeg hadde kommet et stykke inn i skogen hørte jeg en gren knekke bak meg. Jeg bråsnudde og så et rådyr stå å stirre på meg.

"Hei", hvisket jeg for å ikke skremme den

"God morgen", svarte rådyret og jeg skvatt bakover

Jeg stirret forskrekket på det. Rådyret hadde akkurat svart meg! Nei, det var umulig, rådyr kunne ikke snakke!

"D-d-d...du snakker", stammet jeg og tok meg til hjertet

Rådyret skakket på hodet og vibrerte på ørene. "jeg har alltid kunnet snakke, det er bare du som aldri har svart meg før", det der var er glis! Jeg lover deg, det der må ha vært et glis.

Jeg kjente gåsehuden nuppe seg på armen og jeg tok et skritt nærmere. "May?", tanken hadde plutselig slått meg. Det måtte være May som spilte meg et puss

"Jeg heter Reia", smilte rådyret. "Og jeg vet du heter Jennie"

"Hv-h-hvordan vet du navnet mitt?"

Rådyret, eller Reia, prustet ut gjennom nesen og ristet oppgitt på hodet. "Jeg ser deg hver dag, du har sett meg og, og sier ofte hei"

"Men, men, du snakker!"

"Virkelig? Er vi ikke over det enda? Alle dyr kan snakke, det er bare dere mennesker som ikke forstår oss"

"Men... Jeg har aldri kunnet snakke med dyr før... Jeg begynner å bli gal", jeg kjente hjertet mitt dunke i 100 under genseren og tok et dypt pust for å roe meg ned. "Nei, nei, nei jeg kan ikke miste det nå. Vi har snart eksamen", jeg dunket hodet inn i et tre. "Konsentrer deg Jennie", sa jeg strengt til meg selv. "Vi skal stå på eksamen. Hvorfor snakker jeg til meg selv? Dette er idiotisk. Rådyret kan ikke snakke, det er bare innbilning"

"Tullprat, jeg kan snakke like godt som deg", rådyret grov med hoven og stampet i bakken. "Bare fordi dere mennesker eier jorden betyr det ikke at dere er de eneste intelligente"

"Dette er bare en drøm.. En drøm", gjentok jeg for meg selv og klasket meg i hodet for å våkne

"Se ned Jennie", rådyret stirret på noe under føttene mine og jeg kikket ned

Hvis det var et sjokk å høre rådyret snakke var dette dobbelt så kraftig. Jeg var minst 4 meter over bakken. I min frustrasjon hadde jeg fått en tre til å vokse under meg og jeg selv satt i toppen. "Å herregud", mumlet jeg

Jeg hadde egentlig aldri hatt høydeskrekk, men dette var veldig på kanten. Dette kunne ikke bare være innbilning, jeg satt i toppen.

Kanskje det brevet fra den Lady dama ikke bare var tull? Kanskje det hadde blitt aktivere noe sykt i meg idet jeg fylte 18. Isåfall hadde jeg dyrekrefter. Jeg kunne snakke med dyr og tydeligvis få trær til å vokse... Men siden jeg fikk det til å vokse, kanskje jeg fikk det til å hjelpe meg ned igjen også?

Jeg konsentrerte meg om å lage en sklie ned fra treet, men ingenting skjedde. "Dritt", mumlet jeg til meg selv, men måtte bare innse det. Jeg kom meg ikke ned på noen annen måte enn den gode gammeldagse, klatre.

***

"Graaaaatuuuuuleeeeeereeeeer med dagen Jennie!", May kastet seg om halsen min idet hun så meg

"God dag til deg og May", lo jeg og prøvde å ikke bli most i den harde klemmen

"Tenk det, du er 18! Om 2 måneder er jeg også 18! Vi er 18, å herregud, tenk at vi er 18!"

Jeg måtte le av entusiasmen hennes. Det var utrolig hvor mange "18" hun fikk plass til i én setning. May hadde aldri forlatt barndommen, hun elsket barnetv og kunne ikke komme på noe bedre å gjøre enn å se Disney filmer. Ikke det at jeg klandrer henne, man blir aldri for gammel for Disney.

"Gratulerer med dagen Jen", Max gikk forbi meg og jeg så etter han. Sukk.. Han var perfekt

"Ikke sikle", hvisket May ved siden av meg. "Han er uoppnåelig"

"Jeg vet, jeg vet", viftet jeg henne av. "Men det er lov å drømme, og han sa gratulerer med dagen til meg! Han visste når jeg hadde bursdag"

"...og du glemte å si takk", May fløt forbi meg på vei til timen

"Å nei! Du har rett, tror du han hater meg? Tenk at jeg ikke sa takk!", panikken hadde grepet tak i meg

"Han har... Shit! Hva var det?", et stort tre hadde plutselig vokst opp rett foran nesen på oss.

Jeg gulpet. Vops..

May stirret på det lenge, før hun begynte å le. "Så komisk!", utbrøt ut. "Jeg må innrømme at den som gjorde det nesten lurte meg, trodde jo liksom det var et ekte tre", hun fniste ukontrollert og jeg prøvde å presse frem en liten falsk latter, jeg visste jo sannheten.

***

"Hei jenta mi, hvordan var skolen?", pappa gikk ut døren når jeg kom inn, han skulle på skiftet sitt

"Topp", smilte jeg tilbake. "Pappa? Er jeg adoptert?"

Smilet hans forsvant og han så litt trist på meg. "Jennie... Vi ville fortelle deg det, men..."

"Det er greit pappa, vi kan snakke om det når mamma kommer, nå må du løpe så du ikke kommer forsent på jobb", jeg stilte meg på tåspissene og ga han et ha det kyss

Jeg gikk inn i leiligheten vår og lukket og låste døren etter meg. Skoene slang jeg av meg i gangen og dumpet sekken ved siden av. Jeg tok løpe fart og kastet meg ned i sofaen. Etter rundt 5 minutter hørte jeg noen tusle ute i gangen. Jeg reiste meg opp for å si hei til mamma.

"Mamma, er jeg.... Hvem er du?", en slående vakker dame i hvit kjole stod i gangen. Håret hennes var blondt og flettet i en løs flette nedover den ene skulderen hennes. Huden hennes var litt gyllenbrun og hun... Vel, Glitret

Hun snudde seg og ansiktet hennes sprakk i et smil. "Du er så nydelig", var det første hun sa

"Unnskyld meg?"

"Å beklager, jeg er Ladyen. Du ligner akkurat på... Nei vent litt, la meg tippe. Du besitter jord elementet", hun så granskende på meg, men nikket som for å bekreftet det hun hadde satt. "Det må det være"

"Men jeg forstår ingenting, hvem er du? Hva vil du meg?"

"Som jeg fortalte tidligere, jeg er Ladyen. Du og dine tre andre søstre er veldig spesielle. Dere representer hvert deres element. Du er representerer jorden. Irmelin ilden. Wanja vann. Liza luft. Dere har alle forskjellige egenskaper, men dette kan vi ta senere, er du klar?"

"Jeg kan ikke dra fra foreldrene mine, og jeg kjenner deg ikke!", utbrøt jeg redd. Tenk så redde familien min ville bli når de fant ut at jeg var borte

"Jennie kjære, dit vi skal står tiden stille, uansett hvor lenge du blir borte vil de ikke merke det, kommer du?"

Jeg nølte. Hvordan kunne jeg stole på henne? Hun hadde visst navnet mitt, og hun hadde også info om det som skjedde i skogen. Jeg lukket øynene og analyserte situasjonen. Skulle jeg eller skulle jeg ikke?

"Nei søren heller...", mumlet jeg til mg selv, en liten sjanse kunne jeg vel ta.