Irmelins synsvinkel:
Jennie kremtet. "Sånn jeg ser det er den eneste måten å ødelegge buret på å vekke dragen"
"Ja?", avbrøt Wanja utålmodig. "Men vi kan ikke gjøre det for da dreper den folkene i landsbyen"
"Jeg vet det, la meg bli ferdig", kremtet Jennie. "Så altså, vi må vekke dragen, få den til å ødelegge buret, sperre utgangen, og dysse den i søvn igjen"
"Og vi skal få til det hvordan?", Wanja himlet med øynene
"Hvis du ikke visste det så kan jeg snakke med dyr"
"Å"
Lizas ansikt hadde sprukket i et stort smil. "La oss gjøre det!", utbrøt hun entusiastisk
"Hva er haken?", sa jeg og krysset armene. Jeg så det alvorlig blikket til Jennie og skjønte at det måtte være en hake med det.
"Jeg er ikke sikker på om evnene mine funker på en drage. Jeg har aldri prøvd det før"
"Å herre...", sukket Wanja irritert. "La oss bare drepe beistet"
"NEI!", sa Jennie og Liza bestemt.
"Vi kan ikke drepe henne stakkars", sa Liza og så på oss med trillrunde øyne
"Hun er et dyr som fortjener respekt. Har du noen gang sett en drage før? Nei? Ikke jeg heller, de er sjeldne. Jeg har bare lest om dem", Jennie gikk bort til åpningen og sekunder senere var åpningen helt tettet igjen av busker.
"Hva gjør du?", sa Wanja
"Sperrer fluktveien"
"Tror du vi vil stikke av?", sa hun vantro
Jennie lo. "Ikke dere, dragen. Wanja, kan du våte plantene så ikke dragen kan brenne seg gjennom?"
Wanja sendte en vannstråle mot plantene og en vannvegg bygde seg opp foran. "Fornøyd?"
"Perfekt", smilte Jennie.
"Hva nå?", Liza trippet utålmodig på stedet og ville tydeligvis komme i gang
"Irmelin, kan du lyse om rommet litt bedre?"
Jeg sendte ut en stor ildkule som jeg festet i taket. Hele rommet, eller hulen, ble opplyst og vi kunne se hver eneste krik og krok. Utenom ett sted. Dragens hule.
"Hvordan vekker man egentlig en drage?", spurte jeg og satte meg bedre til rette i buret
Jennie trakk på skuldrene. "Aner ikke, har aldri prøvd.. Men jeg tipper vi bare må gå inn i hulen..."
Liza gulpet. "Må vi?"
"Har du noen bedre ide kanskje?", svarte Wanja kvast.
Jennie sendte Wanja et utydelig blikk, men holdt klokelig munn. Liza trakk seg litt tilbake og jeg så det skuffende fjeset hennes. Hun hadde ikke forventet at Wanja var så kald. Vi hadde begynt å venne oss til den hyggelige Wanja, men nå var isdronningen tilbake for fullt.
"Å herregud da mennesker", himlet hun. "Jeg kan merke de stygge blikkene dere sender meg, jeg er ikke dum"
Ingen av oss sa noe.
"Ok ok, jeg er lei for det Liza, ok? Bra nok?"
Liza nikket litt svakt, men blikket var ikke til å ta feil av. Skuffelsen stod skrevet i øynene hennes , men det virket ikke som om Wanja merket noe.
"Greit, jeg går inn", sa Wanja. Hun grep tak i en fakkel, men ombestemte seg og satte den tilbake. Hun gløttet mot åpningen og jeg kunne se hun svelget. "Vent her, og vær klare til å stoppe dragen. Jennie, snakk med den"
De andre nikket og stelte seg trygt bak en stein som stakk litt ut av fjellet. Jeg derimot satte meg rolig ned i buret. Flaks at det var meg som var fanget her egentlig, flammene kunne ikke skade meg uansett.
Wanjas synsvinkel:
En fot om gangen. Høyre. Venstre. Høyre. Venstre. Jeg pustet tungt. Pulsen gikk i 100. Hjertet var langt opp i halsen. Dragen. Jeg var på vei til dragen.
En svimlende redsel traff meg midt i mellomgulvet. Tenk om jeg døde her inne. Tenk om dragen brant meg før den hadde brent bort Irmelin sitt bur. Tenk om den brant oss alle.
Jeg ristet bestemt på hodet. Nei Wanja, sånn kan du ikke tenke, sa jeg hardt til meg selv. Hvis dragen slipper unna dere drar den rett til Nikki og gjør det av med dem alle. Det vil være min skyld at de dør.
Jeg rettet litt på buksen som hadde glidd litt ned. Skoene jeg hadde på meg var heller ikke særlig komfortable, og ikke de ideelle flukt skoene, hvis dragen skulle våkne da.
Fra mørket kunne jeg høre en snorkelyd. Snorkelyden var høy og overdøvet stillheten i hulen. Ikke det at det var så vanskelig, men det forstyrret freden. Jeg listet meg så stille jeg kunne frem, det var veldig mørkt og jeg angret for at jeg ikke tok med meg en fakkel.
Jeg strakte hånden ut fremfor meg og skvatt tilbake med et rykk. Fingertuppene mine hadde truffet noe... Noe skjellete... Noe hardt... Noe... Drageaktig.
Jeg rygget skremt bakover og ristet forferdet på hodet. Hva skulle jeg gjøre nå? Slå den i hodet? Hjernen min jobbet på spreng for å finne en måte å vekke dragen på, samtidig å komme ut herfra levende.
Jeg hørte det rasle litt i sanden og plutselig stirret jeg inn i et svært katte-lignende øye. Det var dragen sitt øye. Hun reiste seg opp i all sin prakt og spurtet ild ut gjennom munnen. Ilden traff noen fakler som hang langs veggen og lyste opp hulen.
Beina mine skalv som aspeløv og svetteperler begynte å trille. Etter at hun hadde blåst fra seg med flammer landet hun med et dunk på alle fire beina igjen. Hun ålte seg mot meg og tok meg i øyesyn.
"Usle menneske, hva gjør du her?", hveste hun mellom digre tenner.
Jeg gulpet og rygget tilbake.
YOU ARE READING
The Fifth Element
Fantasy4 ungdommer mottar et brev fra en mystisk person kalt "The Lady". I brevet forteller hun at hver og en av dem er spesielle, og at hun trenger deres hjelp. Alle ler det vekk i starten og tror det er en form for syk spøk. Men uforklarlige ting begynn...
