The Fifth Element

Kapittel 4: Liza

Lizas synsvinkel:
Vinden blåste i håret mitt. Jeg satt på en krakk med den svarte konvolutten i hånden. Mamma hadde gitt meg den i hastverket før jeg gikk til skolen. Det var 1. friminutt og jeg ventet på vennene mine. Jeg åpnet konvolutten forsiktig og tok ut brevet som lå inni

Kjære Liza
Du er 18! Gratulerer så utrolig mye med dagen din kjære jenta mi. Som du sikkert allerede vet er du spesiell, men du er mer enn bare spesiell, du har krefter. Krefter ingen andre har. Da du var tre uker gammel måtte jeg gi fra meg deg og søstrene dine, en av de tyngste avgjørelsene i hele mitt liv, men det var til deres eget beste. Hver og en av dere var sjenket med den kraftige, men farlige, evnen til å beherske hvert deres element. Du Liza fikk luft. Har du noen gang følt deg så lett og glad at du bare kunne flydd bortover? Vel, det kan du, men vær forsiktig! Ikke la noen se evnene dine. Dette høres helt absurd ut, jeg vet det, men i kveld henter jeg deg, og du skal få vite alt.
Kjærlig hilsen The Lady

Jeg begynte å le. Hvem hadde skrevet dette utrolig morsomme, men rare brevet? Jeg puttet arket tilbake i konvolutten og snudde den, ingen avsender, alt jeg fikk vite var "The Lady". Hørtes ganske stilig ut egentlig.

"Liza!", Marion kom løpende mot meg og klemte meg. "Gratulerer med dagen babe!!"

"Hei Mari", svarte jeg og klemte tilbake. "Vi kommer til å finne på såå mye gøy!"

"Ja ikke sant, hva skal vi gjør i kveld? Å jeg vet det! Overnattingsfest!!!", vi lo begge to

"Totally!", svarte jeg og klasket hånden min mot hennes. "Hørt noe mer fra PK?"

"Nope, og vil ikke heller", svarte hun lettere irritert. "Jeg er så over han. Herregud han klina med Katja"

"Ja jeg vet.. Katja er så..."

"Si det!"

"Nei det er slemt", sa jeg og rødmet

"Si det Liza, få det ut"

"Mamma sier a...."

"SI DET!"

"Hore! Katja er en hora. Wow hørte du det?! Jeg sa det!"

"Jeg vet det Liza, jeg er så stolt av deg", sa hun og la armen rundt skulderen min. "Så hva syns du om å være 18? Russ og greier snart vettu"

"Det er... Fantastisk"

"I knoooow, endelig kan vi komme inn "der du vet", lovlig!"

Jeg hadde ikke merket det før nå, men det hadde blåst opp til en skikkelig vind. "Brrrr, denne sure vinden kom sånn helt plutselig", sa Marion og dro jakken tettere om seg

"Ja..", undret jeg og kikket opp på himmelen. "La oss gå inn"

***

På vei til første time støtte vi på Katja. "Jasså... Er det taper alarm?", himlet hun hovent

"Katja flytt deg", sa Marion irritert, hun prøvde å dytte henne vekk, men det funket ikke

"Ikke vær tøff i kjeften Marion, vi vet begge hvem som har drømmeprinsen", Marion prøvde å leke tapper ovenfor den frekke kommentaren hennes, og hun klarte det godt. Jeg kunne bare se det fordi jeg hadde kjent henne hele livet.

"Katja, gi deg, bare gå", sa jeg og så ned i bakken, redd for å møte blikket hennes

"Ikke bland deg Liza. Bare fordi du er søt og pen betyr det ikke at alle må høre på deg", hun så på meg med et nedlatende blikk

"Jeg sa gå", jeg dyttet henne og hun fløy mot enden av gangen. Både Marion og jeg så forskrekket etter henne. "Gjorde...gjorde jeg det der?!", sa jeg forskrekket og så på Katja som prøvde å kave seg opp

"Wow Liza.. Har du løftet vekter i det siste eller? Det der var akkurat som vampyrene på the vampire diaries!!"

"Marion, det er ikke morsomt, hvordan klarte jeg det der?!"

"Drit i det, hun fortjente det", Marion tok tak i armene min og dro meg til timen.

Vi hadde fysikk, men jeg klarte ikke å konsentrere meg. Hvordan hadde lille jeg klart å dytte Katja så hardt at hun fløy flere meter bortover?

"Er det bare meg, eller trekker det her inne?", sa læreren og hutret

Lysene begynte å blinke og papirer blafre. Jeg stirret som forhekset ned i bordet i mine egne tanker helt til Marion tok tak i skulderen min. "Liza?"

Jeg kikket opp på henne og alt stoppet. Vinden stoppet, blinkingen stoppet og arkene sluttet å blafre. Alle så på meg, men jeg latet som ingenting. Det kunne umulig ha vært meg som skapte alt det kaoset.. Hvis ikke... Tenk om Ladyen snakket sant, tenk om jeg hadde krefter. Det ville forklart vinden ute, Katja og klasserommet, men om det ikke gjorde det. Da ville jeg bli stemplet som gal, og ingen ville være venn med meg mere

***

Det var friminutt igjen og jeg satt alene på krakken. Marion hadde samtale time og jeg orket ikke oppsøke noen andre venner å være med. Jeg stirret tomt ned i bakken og så et løv ligge der. Jeg husket hvordan Bonnie i "The Vampire Diaries" hadde gjort det med fjæren den første gangen hun viste Elena at hun var en heks, hvorfor ikke prøve det samme?

Jeg bøyde meg ned og plukket opp bladet og la det på benken. Jeg holdt hendene mine i "hekseposisjon" og konsentrerte meg om å få det til å fly.

"Så klart skjedde det ingenting", mumlet jeg for meg selv. Jeg rykket hånden opp i luften av ren irritasjon og bladet fløy opp i en rasende fart. Jeg stirret på det og så det dale ned igjen. Jeg puttet ut hånden og tenkte stopp, og utrolig nok stoppet det i luften.

"Det var som søren...", mumlet jeg og gjorde noen bevegelser. Bladet gjorde akkurat det jeg ba det om

Marion kom gående og jeg vinket henne til meg, dette måtte jeg vise henne. Rett før jeg løftet bladet i luften kom jeg til å tenke på The Lady sin melding: "ikke vis kreftene dine til noen"

Jeg latet som om jeg prøvde å gjøre det en stund, selvom jeg ikke gjorde det. "Jeg klarer ikke alikvel.. Hvordan var samtalen?"

"Grei nok, hun sa jeg måtte skjerpe meg i fysikk, ellers stykker jeg"

"Jeg kan hjelpe deg", sa jeg og la en hånd på armen hennes.

Marion lyste opp og smilte til meg. "Du er best, men må løpe nå! Hade"

***

På vei hjem fra skolen klarte jeg ikke slutte å tenke på brevet og "kreftene" mine. Kanskje jeg skulle prøve engang til, bare for å være sikker? jeg samlet meg og konsentrerte meg om å lette fra bakken. Jeg kjente et sug i magen og dinglet med beina. Først gløttet jeg på det høyre øyne, også det venstre. Jeg var ca 1 m over bakken og det var mer enn nok for meg.

"Vær forsiktig med det der", sa en varm stemme bak meg

Alt jeg hadde av konsentrasjon forsvant og jeg datt ned på bakken igjen med et bang.

"Jeg sa jo du skulle være forsiktig", kunne jeg høre stemmen smile. Jeg snudde meg rundt og så på stemmen. En høy blondine smilte varmt til meg. "Jeg er Ladyen, du må være Liza"

"Men jeg.. Jeg.. Jeg mener... Jeg trodde det bare var tull!"

"Ser kreftene dine ut som tull?", jeg ristet på hodet. "Tror du på magi, Liza?"

"Egentlig ikke", mumlet jeg. "Men etter i dag... Jeg vet ikke"

"Bli med meg. Som jeg skrev i brevet, jeg trenger hjelpen din", hun strakte frem hånden, men jeg lot være å ta den

"Jeg kan ikke dra ifra familien min", sa jeg bestemt

"De vil ikke merke at du er borte engang, kom med meg", hånden hennes var fortsatt utstrakt og jeg tok den nølende.