The Fifth Element

Kapittel 9: Under isen

Irmelins synsvinkel:
Jeg vurderte situasjonen engang til, men fant ut at det beste var å løpe etter Wanja. Hun hadde satt seg ned ved bekken utenfor og lekte med vannet. Håret hennes lå i bølger nedover og skuldrene ristet.

Gråt virkelig frøken frekk? Jeg kløp meg selv i armen.

Ikke være frekk Irmelin, da er du ikke noe bedre enn henne, mumlet jeg for meg selv

Jeg satte meg ned ved siden av henne, men Wanja snudde seg ikke. "Hei..", sa jeg prøvene

"Hva vil duu-h?", stemmen hennes sprakk på slutten og hun kvalte et hulk

"Vil du snakke om det som skjedde der inne?", spurte jeg forsiktig

"Nei"

"Du er ikke den eneste som føler deg utenfor. I den virkelig verden hadde jeg veldig få venner. Faktisk... Så kan man vel si at jeg ikke hadde noen. Det var en gutt som het Peder som kalte meg dragen Irma, fordi jeg ble så fort sint. De fleste var vel egentlig mest redd for meg, siden jeg ofte lot sinnet løpe av med meg"

"Hvorfor forteller du meg dette?", spurte Wanja stille

"Jeg vet hvordan å være annerledes og å føle seg alene er. Du stenger folk ute ved å være frekk og kald, mens jeg stengte dem ute ved å la sinnet løpe av gårde med meg. Altså, det jeg vil frem til er at jeg vet hvordan du har det"

"Du kan umulig vite hvordan jeg har det", sa Wanja hardt. "Ingen forstår"

"Hvis du hadde sluppet meg inn så kunne jeg prøvd?", sa jeg prøvende

Wanja ristet på hodet. "Nei, jeg vil ikke knytte meg til deg, alle jeg elsker forlater meg, eller dør. Jeg hadde begynt å bli glad i Ladyen, og så klart dør hun. Man skulle trodd jeg var forhekset"

Jeg la forsiktig en arm rundt skulderen hennes. "Jeg kan love deg, jeg forlater deg ikke, du er søsteren min. Vi må holde sammen"

Hun snudde seg mot meg og jeg så øynene hennes var helt hovne. "Jeg har aldri hatt en familie som bryr seg før, mamma og pappa latet som om de brydde seg, men det var bare spill. Etter at de hadde adoptert meg fikk de endelig en unge, jeg tror de angret på å ha adoptert meg etterpå"

"De er ikke den ekte familien din, vi er. Jennie, Liza og jeg. Vi er her for deg, Wanja. Uansett hva. Du er søsteren vår, vi bryr oss om deg"

Wanja snufset og presset frem et smil. "Virkelig?"

"Virkelig"

"Men jeg har vært forferdelig mot dere", hun så ned i bakken og det virket som om hun skammet seg

"Familie tilgir hverandre, uansett hvor fæle ting man har gjort. Så lenge du angrer tilgir vi deg"

"Jeg bør vel kanskje gå å si unnskyld til Liza", mumlet hun og reiste seg opp. Hun børstet av litt usynlig møkk fra klærne sine og puttet noen lokker bak øret. "Takk Irmelin", smilte hun

"Det var så lite", smilte jeg tilbake og fulgte etter henne bort til der Jennie og Liza satt

Liza hadde sluttet å gråte og satt med sammen sunkne skuldre. Da Wanja kom rettet hun seg opp litt og så ventende på henne.

"Unnskyld, Liza. Det var ikke meningen å såre deg", Lizas ansikt sprakk i et smil og hun kastet seg rundt halsen hennes

"Du er tilgitt", strålte hun og klemte henne hardt.

Wanja la armene sine forsiktig rundt henne også og Jennie smilte til meg. "Bra jobba", mima hun og jeg smilte tilbake.

***

Vi gikk inn til Caz som satt foran datamaskinen og fikset ett eller annet. "Vi er klare", sa jeg idet vi stod bak han

Han snudde seg rundt og så avventende på oss. "Klare til?"

"Å hevne moren vår. Luciana skal ikke få slippe unna med dette!"

Caz smilte. "Dere er faren deres opp av dage, like viltre og entusiastiske"

"Hvem er faren vår?", sa Liza fort. Øynene hennes glitret forhåpningsfullt og hun trippet nærmest på stedet

Caz sukket. "Han er nok borte for lenge siden... Luciana drepte han like etter at Ladyen hadde sendt dere gjennom portalen. Hun mente det var en passende straff for Miranda"

Liza sank litt sammen, men Wanja la en arm trøstende rundt henne.

"Det går bra, hun skal få svi for alt hun har gjort", trøstet hun. Liza kikket opp på Wanja og smilte hun og

Jeg betraktet dem fra litt avstand. Det var utrolig hvor hyggelig Wanja egentlig var, hun måtte bare skjønne hun kunne stole på oss. Jennie kom og stelte seg ved siden av meg.

"Ikke dårlig, du smeltet isdronningen", hun gjorde en liten gest mot dem og gliste til meg

Jeg måtte le. Isdronningen, så det var ikke bare meg som kalte henne det. "Ja, ganske utrolig", hvisket jeg tilbake

"Ok", avbrøt Caz. "Så dere vil dra å bekjempe Luciana?"

"Ja!", skrek vi i kor. Alle så på hverandre og begynte å le.

"Da er det bare å starte med treningen. Dere så hvor enkelt hun feide dere vekk i simulatoren, hun er enda sterkere i virkeligheten"

"Vi er klare", sa Wanja og stirret på han. Gud som jeg likte det blikket når det ikke var ment for meg.