The Fifth Element

Kapittel 15: Ikke en vanlig middag

Irmelins synsvinkel:
Da vi kom ned i spisestuen satt alle rundt et stort lang bord. Nikki vinket oss mot seg og vi satte oss på plassen hun viste oss. En høy skjeggete mann reiste seg opp og klinget i glasset sitt. Hvis man kan kalle det et glass det. Glasset bestod av en trekubbe som var hulet ut innvendig, altså det lignet litt på et krus.

Han klappet så smått i hendene og alle ble stille. "Velkommen til bords alle sammen. Idag vil jeg ønske spesielt velkommen til våre fire små gjester", han gjorde en gest mot oss og alle snudde seg. De fleste nikket og smilte, mens andre bare glodde, akkurat som når vi først kom til byen, eller landsbyen. "På menyen i dag står det smalahove, god appetitt", han satte seg ned igjen og folk sa "amen" i kor.

Jeg tittet bort på de andre i det vi fikk tallerkenene våre. Liza stirret på maten, men det tok ikke lang tid før hun hadde munnen full og smilte lykkelig. Wanja stirret på maten som om den skulle være en slimete snegle på bakken. Hun stakk gaffelen borti den og rynket på nesen. Jennie derimot så bare trist på dyret. Hun hvisket noe til den, før hun puttet gaffelen forsiktig i den og begynte å skjære.

På tide å innrømme noe. Jeg har aldri spist dette i hele mitt liv, og jeg kan ikke si jeg hadde mye lyst. Jeg kikket raskt bort på Nikki og så at hun satt og studerte oss, sikkert for å se om vi likte maten eller ikke. Jeg smilte til henne og begynte raskt å skjære i kjøttet. Nikki belønnet meg med et strålende smil, før hun snudde seg bort.

Etter noen biter var jeg så mett at man skulle trodd magen min sprengte. Jeg følte kjøttet bare vokste 20 ganger sin størrelse når jeg hadde den i munnen. Det er offisielt det mest ekle jeg noen gang har smakt. Jeg gren uvillig på nesen.

Siden jeg ikke spiste lenger utnyttet jeg like så godt tiden til å utforske stedet. De fleste folkene her var menn, men det satt også noen kvinner og barn rundt. Barna vi hadde sett hang i skjørtene til Nikki tidligere satt og småkranglet om hvem som hadde dyttet ned en gaffel på gulvet, men ellers var det bare rolig snakking.

Rett ovenfor meg satt det en gutt med mørke brunt hår. Han satt med hode ned i tallerkenen og konsentrerte seg veldig for å skjære løs et stykke. Jeg skakket litt på hodet og beundret han. Han måtte nok være det peneste gutten jeg hadde sett noen sinne. Ikke det at han var så veldig kjekk, men bare alt ved han minnet meg om en engel.

Noen sekunder senere tittet han opp og møtte blikket mitt. Jeg sperret opp øynene før jeg kikket raskt vekk. Noe så pinlig...

En stund senere kikket jeg nervøst opp for å se om gutten hadde gått, men han hadde tydeligvis sittet å sett på meg, fordi med engang jeg så opp møtte jeg blikket hans. Nå skulle det vel egentlig være hans tur til å snu seg vekk og rødme, men det gjorde han ikke. Han sendte meg et strålende smil. "Hei, jeg heter Kai"

Jeg knep sammen øynene og myste litt på han. "Irmelin", sa jeg etter en stund.

Kai smilte til meg og fortsatte å spise uten å slippe blikket mitt. Vi satt intenst å stirret på hverandre en stund før den skjeggete mannen sin stemme rumlet gjennom rommet.

"La oss skåle for The Good Spirit, måtte hun hvile i fred!". Alle ble helt stille, ingen turte å røre på seg. Den skjeggete mannen så irritert på dem. "Hun var vår dronning, hun reddet oss mang en gang"

"Men hun er ikke her for å beskytte oss nå!", ropte en stemme fra andre enden av bordet

Den skjeggete manne nikket. "Sant nok, men jeg syns vi kan vise henne denne æren"

Det var fortsatt igjen som gjorde tegn til å ville reise seg, så jeg gjorde det. "Skål for Ladyen", jeg kunne føle alle sitt blikk på meg. Like etter at jeg hadde reist meg reiste også Kai seg, "skål!", utbrøt han

Liza, Jennie og Wanja reiste seg også. "Skål!", og slik fulgte de etter en etter en. Men dette la jeg ikke så godt merke til. Alt jeg enset har Kai sitt intense blikk som boret seg inn i hukommelsen min.

***

"Hva skjer meg deg og Loverboy?", spurte Wanja mens vi kledde oss om til natten.

"Med hvem?", spurte Liza nysgjerrig

Wanja lo. "Så du ikke hvordan Irmelin og Loverboy stirret på hverandre? De slapp ikke hverandre ut av synet et eneste sekund"

"Han heter Kai", smilte jeg. "Og han er veldig snill"

"Og det vet du på hvilket grunnlag?", ertet Wanja

"Jeg bare føler det", smilte jeg tilbake. "Øynene hans er så nydelig, jeg føler jeg kunne druknet i dem. Og ansiktet lik en engels...", jeg sukket hengivent og tenkte på Kai.

Wanja kastet en pute på meg og begynte å danse rundt i rommet mens hun sang, "Irmelin er forelsket i Ka-ai. Irmelin er forelsket i Ka-ai"

Liza begynte også å le og sang med. Jennie ristet bare oppgitt på hodet og glante på dem. Jeg måtte le jeg også og kastet puten tilbake mot Wanja. "Det er jeg ikke!"

"Er du vel", gliste Wanja og kastet pute tilbake på meg.

"Å nei...", himlet Jennie. "Dette lover ikke bra"

Jeg grep puten og begynte å løpe etter Wanja for å slå henne på rumpa. Hun bare fortsatte å synge. "Irmelin er forelsket i Ka-ai"

"PUTEKRIG!", skrek plutselig Liza og en pute fløy over hodet mitt og traff veggen bak meg.

"Hva var det jeg sa", Jennie krøp raskt under dyna og snurret seg inn. "Jeg er trøtt, gå og legg dere"

Men tror du vi hørte på henne? Nei, putekrigen var i full gang allerede.