The Fifth Element

Kapittel 8: Luciana

Irmelins synsvinkel:
"Det er hun derre slemme heksa!", skrek Wanja og reiste seg brått opp. Hun holdt hendene opp foran seg i forsvarsstilling

Luciana sendte henne et irritert blikk og viftet litt med hånden. Wanja ble slengt bortover bakken og krasjet hodet inn i et tre.

"Wanja!", skrek Jennie og løp bort til henne. "Går det bra med deg?!", Wanja rørte seg ikke, og det virket som om hun hadde svimt av.

"Hva gjorde du mot henne?", hylte Liza forskrekket og gløttet bort mot Wanja og Jennie, uten å ta ned hendene.

"Den jenta irriterte meg, alt som kommer ut av kjeften hennes er frekke og arrogante kommentarer", hun kikket seg litt rundt og nikket imponert. "Dere har gjort en god jobb med simulatoren, synd dere ikke består eksamen da"

"Og hva vet du om det?", skjøt jeg inn, irritert over at hun kom her og kritiserte oss

"Jeg gjorde et par endringer på prøven, byttet bossen fra et monster til...", hun smilte selvtilfreds. "Meg"

Jeg tok et skritt frem."Ladyen ville aldri tillate det!"

"Å, du mener den svake søsteren min Miranda? Hun jeg drepte?"

Jeg gapte. "DREPTE DU LADYEN?!", spurte jeg forskrekket.

Luciana, eller The Dark Spirit stirret uinteressert på neglene sine (ganske likt som det Wanja pleier å gjøre, hahahah). "Ja... Ops? Var det et problem?"

"DIN HEKS!!", hylte jeg og sendte en flammeball mot henne.

Hun lo spottende og stoppet den i luften. "Er det det beste du klarer?", hun knipset med fingrene og flammen kom i susende fart tilbake og traff meg i ansiktet. Jeg tumlet bakover, men klarte å hente meg ganske raskt inn igjen.

Liza, som ikke hadde sagt noe på en stund, hadde begynt å få tårer i øynene. "Du drepte moren min...", snufset hun. "Moren VÅR. søsteren DIN! Hvordan kan du gjøre noe sånt? Elsker du henne ikke?"

"Elsker?", sa hun og himlet med øynene. "Kjærlighet er for de svake. Jeg burde gjort det av med henne for lenge siden, hun har noe jeg vil ha... Dere", hun smilte et ondskapsfullt glis og skulle til å kaste noe (mest sannsynlig magi) over oss, men noe kom henne i forkjøpet.

Bakken begynte å riste igjen og synet mitt ble uklart. Jeg kunne skimte en skikkelse komme gående mot oss og skjønte etter en stund at det var en mann.

"Luciana, du rører dem ikke", stemmen hans brummet sint og Luciana rygget litt bakover.

"Caz", sa hun. "For en hyggelig overraskelse. Kommet for å se meg seire?"

"Du vinner aldri, Luciana. Good always win, and evil always lose", han holdt frem en stav og gjorde et par bevegelser.

Luciana snøftet irritert. "Du kan jage meg bort, men du kan ikke hindre meg i å få hva jeg vil ha. Når jeg vil ha noe får jeg det alltid", og med de ordene gikk hun opp i røyk og forsvant

Wanja begynte å bevege på seg og reiste seg opp med hånden mot hodet. "Hva skjedde?", mumlet hun

Jennie støttet henne opp på beina og smilte skjevt til henne. "Luciana slo deg ut"

Wanja rynket pannen, men sa ingenting. Det overrasket meg egentlig litt at hun ikke hadde dyttet Jennie vekk og frest at hun ikke trengte hjelp eller noe. Kanskje isdronningen begynte å smelte?

Med ett ble jeg obs på mannen som stod å betraktet oss. Caz, det var det Luciana hadde kalt han. Liza hadde allerede gått bort til han og hilst på han.

"Hei, jeg heter Liza, og dette er..."

"Jeg vet hvem dere er", avbrøt han. "Følg meg, det er ingen tid å miste", han sveipet med staven sin igjen og vi kom tilbake til simulator rommet. "Ta av dere brillene og følg meg", han gikk med raske skritt bort til døren og åpnet den.

Synet som møtte oss var helt forferdelig. Det lå døde mennesker overalt. Inkludert Ladyen. Hun blødde fra munnen og det lyse håret lå som en sky rundt hodet hennes, en bloddam hadde samlet seg rundt henne og den hvite kjolen var flekket av rødt. Hun hadde mistet glanset og så ut som en helt ordinær dame. Jeg snufset og gikk bort til henne. Jeg huket meg ned ved siden av henne og rørte ved huden hennes. Den var like silkemyk som jeg hadde forestilt meg.

Jennie kom og stelte seg bak meg. "Så det er sant..", sukket hun. "Luciana har virkelig drept Ladyen"

"Hun var moren vår..", sa jeg trist. "Og nå er hun død. Vi kommer aldri til å bli virkelig kjent med henne"

Wanja kom bort til oss, og overraskende nok sa hun ikke noe frekt. Hun så bare tomt ned på Ladyen. Ingen kommentarer, ingen blikk, bare tomt. Liza kom bort til oss andre og begynte å gråte da hun så Ladyen.

"Det var moren vår...", snufset hun. "Selvom jeg ikke kjente henne lenge følte jeg en samhørighet med henne"

"Hun ga oss bort", sa Wanja. Wow... Snille Wanja kunne vel ikke var for alltid...

"Hun var fortsatt moren vår", forsvarte Liza. "Hun ga oss bort for å beskytte oss"

Caz kremtet bak oss. "Jeg vet ikke om dere vet hvem jeg er, så jeg tar en liten presentasjon av meg selv. Jeg heter da Caz, om dere ikke har fått det med dere, og jeg er broren til Miranda"

"Du er broren til Ladyen? Altså... Onkelen vår", sa Liza forskrekket

"Wow... Einstein jo", himlet Wanja

Jeg sendte henne et irritert blikk, men hun bare glante surt tilbake. Hennes kalde, utilnærmelige holdning begynte å irritere meg. Hvorfor kunne hun ikke bare være litt hyggelig for engangsskyld.

"Ja, jeg er onkelen deres. Men i motsetning til Miranda, Luciana og dere har jeg ingen krefter"

"Så hva gjør du her?", grumpet Wanja. "Nå som Ladyen er død kan vi vel bare dra hjem?"

Jennie sendte henne et fortvilet blikk. "Hvordan kan du være så respektløs?! Hun var moren vår! Og du snakker om henne som om hun ikke betydde noe for oss"

"Men hun betydde jo ingenting", sa Wanja innvendende

"Jo!", skjøt Liza inn

"Åja? Hvor lenge kjente du dama? 1 uke? Som om det er nok til å begynne å bry seg om noen!"

"Hvorfor er du så slem?", Liza begynte å gråte igjen. "Vet du hvor lenge jeg har drømt om å møte min biologiske mor? HELE LIVET! Og nå hadde jeg endelig møtt henne, men hun er død. Jeg rakk ikke engang å bli ordentlig kjent med henne. Hvordan kan du være så kald?!", Liza tørket raskt tårene og løp ut av rommet.

"Liza!", ropte jeg etter henne.

Jennie sendte Wanja et stygt blikk før hun løp etter Liza.

"Hvordan kunne du gjøre noe sånt mot henne?", sa jeg irritert. "Hva er problemet ditt? Eier du ikke menneskelighet?!"

Wanja snøftet og gikk med sinte skritt ut av rommet.