Vi satt nå i bilen til Daniel og var på veg hjem. Begge to satt lenge og bare stirret på vegen. Daniel kjørte plutselig inn et smug, og stoppet bilen.
"Hvorfor stoppet du?" Jeg så skremt bort på Daniel.
"Vi må snakke."
"Om hva?"
"Jeg syns ikke du skal være med Cameron og de."
"Særiøst Daniel! Dette er noe av det teiteste jeg har vært borti. Si meg... Hvorfor skal jeg ikke det?!"
Han sa ingenting, han satt der bare helt stille og så ut av frontruta.
"Daniel. Hva er det?" Det så ut som at han var på gråten! Hva gar Cameron gjort han? Daniel gråter så appsolutt aldri. Og da mener jeg aldri. Jeg har aldri sett Daniel grått! Ikke engang da vi var små! Og jeg sjønte jo att dette var ille!
"Daniel! Seriøst, du må si noe!"
"Greit.... Men du må låve og ikke si dette til noen!
YOU ARE READING
I hate my brother
Romance"FAEN ANDREA!" Jeg løper alt jeg kan ned mot døra. "ANDREA!" Jeg smetter in døra og skal til å låse døra, men jeg rekker det ikke. "Nå ligger du tynt an!" Han tar tak i meg og løfter meg opp åver skulderen hans. Jeg klarer ikke la være å le! OK ok...
