Daniel har rett, men han skal ikke få vite det.
"Du får ikke møte Nash mer." Sa han bestemt og så alvorlig på meg.
Nå koker jeg åver.
"NÅ ER DET NÅKK! DU HAR INGEN RETT TIL Å SITTE HÆR OG FORTELLE MEG HVEM JEG KAN VÆRE SAMMEN MED OG IKKE, DU HAR RETT OM NASH! MEN DU KAN IKKE HÅLDE PÅ SÅN, DET ER MIT VALG HVEM JEG SKAL MØTE OG IKKE, IKKE DITT! SÅ NÅ VIL JEG AT DU BARE HOLDER KJEFT OG KJØRER HJEM, FORDU FÅR IKKE BESTEMME HVEM JEG FÅR MØTE OG IKKE, FOR DET ER MITT PROBLEM OM NOEN SÅRET MEG ELLER HVA DET ER DU EN NÅ ER SÅ REDD FOR, IKKE DITT, OG OM NOEN SÅRER MEG SÅ ER DET DE SOM MISTER MEG, OG JEG GÅR VIDRE. SÅ BARE KJØR HJEM!"
Wow det var overraskende gott og få sakt, jegg føler meg ti kilo lettere! Jeg er sikkert helt rød i fjeset av sinne akkurat nå! Og det så faktisk ut til at Daniel tok det til seg. Han startet ikke bilen, bare satt dær og så overrasket ut. Jeg skjønner han da, for jeg har aldri vært så sint før.
Han tok plutselig tak runt meg, og klemte meg. Han trakk seg fra, og nå var det nokk jeg som så åverasket ut.
"Hva var det?!" Sa heg forvirret.
"Du har rett. Jeg har ikke rett til å gå runt og fortelle folk hva de skal jøre og ikke, unskyll." Hørte jeg rett?! Daniel, min storebror Daniel sa faktisk unskyll!
"Mener du set?"
"Så klart jeg mener det! Hvorfor skulle jeg løyve om dette?!" Sa han.
"Du har aldri. Aldri bett noen om unskylding."
"Da var det vel på tide da." Sa han og smilte skeft til meg.
***
Vi var kommet hjem, og jeg skulle opp og legge meg. Klokken var to på natten og mamma og pappa hadde enda ikke komet hjem. Jeg gikk opp på badet og skiftet om, og pusset tennene. Jeg gikk in på rommet mitt, og satte meg ned på senga, jeg tenkte tilbake på alt som hadde skjedd i dag.
Det banket plutselig på vinduet og jeg gikk bort for å se, jeg dro bort gardinene. Og der sto ingen andre en...
___________________________
Hei😊
Beklager at jeg ikke har skrevet så mye i det siste. Jeg lovte maraton for noen dager siden.... Men nå er det i gang😀
Husk og vote og kommentere💗💗
VOCÊ ESTÁ LENDO
I hate my brother
Romance"FAEN ANDREA!" Jeg løper alt jeg kan ned mot døra. "ANDREA!" Jeg smetter in døra og skal til å låse døra, men jeg rekker det ikke. "Nå ligger du tynt an!" Han tar tak i meg og løfter meg opp åver skulderen hans. Jeg klarer ikke la være å le! OK ok...
