Skjebne valget

Kapittel 15 "Flukten"

Vea kikket seg rund i huset der Eike hadde forlatt henne. Det var overraskende vakkert. Gulvet var av mose og taket av blader. Hun var faktisk inne i et tre. I et hjørne sto en mose seng, det var hyller laget av blader på veggene og hele treet var lyst opp av de spesielle plantene Vea hadde sett tidligere. I treet fantes alt en trengte i et hus. På veggen ved senga hang et lite bilde, med en brun, gammel ramme. Bildet var av to jenter, alver tydligvis etter de spisse ørene å dømme. Den ene hadde rødt hår, grønne øyne og noen fjær festet nedover det røde håret. Det var Rødfot. Det var sikkert hennes gamle hjem tenkte Vea. Hun kjente ikke igjen den andre alven på bildet. Jenta hadde et utseende som lignet det stikk motsatte av Marion. Marion var lav med blå øyne, blondt hår og med et smalt ansikt. Jenta på bildet derimot var ganske høy, hadde brunt, krøllete hår og smaragd grønne øyne. Rundt halsen hadde hun et smykke med en pil og bue i sølv. Vea ble nesten sjalu på utseende hennes. Samtidig håpet hun, hun aldri møtte den jenta. Alven var neppe glad for at Vea hadde drept Rødfot, selvom det egentlig bare var løgn. Vea flyttet blikket fra bildet. Nå måtte hun konsentrere seg om å rømme. Hun lette etter en sekk, eller noe lignende, rundt i rommet. "Ingenting" sukket Vea. Plutselig sveipet blikket hennes over speilet og et skrik unnslapp nesten leppene hennes. Ørene hennes var blitt lange og håret var blitt lengre og fått en litt rødlig glans. Jeg ser ut som en annen person! Jeg må komme meg vekk! Tenkte hun desperat. I andre enden av rommet sto et skap Vea plutselig fikk øya på. Hun rev det opp og slang en haug med klær ut på gulvet.  En av klærne, Vea la merke til i haugen,  var en lær vest. Vea plukket den opp, men det var slett ikke en vest, det var en liten, lær sekk! Hun slang den over skuldrene, røsket med seg et par ting, blant annet noe kjeks lignende, og løp ut døra. Sakte og stille snek hun seg forbi de store trærne med bladkroner som raget høyt over henne. Forbi samlingsplatået, fengselet og en rekke fler tre-hus. Vea fikk noen stygge blikk av alvene rundt henne, men det var heldigvis ikke så mange rundt omkring, de fleste var inne, eller surret rundt med noe. Vea løp lett på tå de siste meterne før en liten dør av tre, i eikemuren, rundt leiren, kom til syne. Vea var overrasket over hvor enkelt det var, men konsentrerte seg mer om tanken på frihet. Hun åpnet døren lett, nervøs for om noen hørte henne. Eike kom plutselig forbi og kastet et nysgjerrig og undrende blikk på henne. Da stormet Vea ut døra uten å se seg tilbake. Hun røsket vekk alt i veien og brydde seg ikke om skrubbsårene hun fikk underveis. Tanken på frihet gjorde at hun fikk ny energi, og hun så seg ikke tilbake. Etter en stund med intens løping kunne hun skimte et lite hus oppe på en kolle. Det er huset mitt tenkte Vea og var overlykkelig. Hun var så glad over å få se det at hun gråt store, varme gledestårer. Akkurat idet Vea skulle løpe ut fra de siste trærne, gikk et sjokk igjennom henne og hun falt tungt mot bakken. Vea var forvirret og verden snurret litt. Hva skjedde nå? tenkte hun undrende og håpet om frihet begynte å forsvinne.
---------------------------------------------------------------------------------
Hva syntes dere? Tokk litt tid å opptatere pga aktiviteter og lekser, men nå er det gjort😊😊tusen takk for så fine kommentarer, jeg blir helt rørt😚😚dere er best! Takk for at dere er så tålmodige og ikke slutter å lese fordi jeg bruker ganske lang😜tid for å opptatere.😆😆😆