Skjebne valget

Kapittel 6 "Inn i skogen"

Rekken av alver trasket over tørt løv, innover i skogen. Hvor lengre inn de kom, jo mørkere ble det. I midten av rekken gikk Vea med et spyd mot ryggen. Alven bak henne gikk fort, så Vea måtte trave etter de andre for å ikke få spydet stukket inn i ryggen. Hvor skal vi?! tenkte Vea. Hun prøvde å komme på mulige utveier fra situasjonen hun var satt i. Foreløpig så det ikke bra ut. Bare hun gjorde det minste forsøk på å rømme, ville alven bak, spidde henne på spydet sitt. Vea svettet, men ikke pga de småspurtet gjennom skogen. Det var pga hun var livredd. Jeg er tatt til fange av alver?! Det er jo ikke mulig. Alver finnes ikke! tenkte hun desperat. Men samme hvor mye hun prøvde å tro at dette var en drøm, funket det ikke, og hun måtte ufrivillig følge etter de kjappe alvene.
Etter en lang stund var det så mørkt at Vea knapt så hvor hun gikk. Hvorfor er det så mørkt, klokka er bare seks?!undret hun. Alvene tok tak i noen rare planter som vokste langs veien og ristet dem kraftig. Plantene ga fra seg en gul tåke, før de begynte å lyse svakt. Når alvene holdt plantene opp, ble lyset sterkere og Vea kunne se seg rundt. Først nå oppdaget hun hvor vakre alvene var. Hver og en av dem hadde klær laget av lær og planter, og noen hadde lyst hår som glitret i lyset fra plantene. Vea kikket lengre frem og så Rødfots slappe kropp ligge i armene på fire alver. Hun hadde, som alle andre lærsko og vakre gull smykker. Plutselig la hun merke til noe på benet hennes. På leggen på Rødfots høyre ben var det et stort rødt merke. Det var ikke rart hun hadde blitt kalt Rødfot, selvom Rødlegg hadde vært mer riktig. Vea rettet blikket mot plantene som alvene holdt. Hun så undrende på dem der de lyste opp veien deres. "Tåkerot" sa plutselig alven foran henne. "Hva?" sa hun og vendte blikket mot alven. Alven kom nærmere og gikk nå ved siden av henne. "Det kalles Tåkerot" forklarte han, "planten altså". Vea kikket undrende på han. Hvorfor er han ikke fiendtlig som alle de andre alvene? Hun trakk skjelvende ut hånden, "Vea" sa hun. Alven tok den ikke. "Lovene våre forbyr meg å ta en annen alverase i hånda" sa han, men ikke frekt, bare helt nøytralt. En annen alverase?  tenkte Vea, han tror jeg er en alv fra et annet slag. Det er derfor de er så fiendtlige mot meg!
-------------------------------------------------------------------------------------
Begynner dere og skjønne hva som kommer til å skje?😄 dette er mitt lengste kapittel hitil, så jeg håper dere satt pris på det. 💕💕Jeg har virkelig jobbet hardt med dette for å få det perfekt for dere. 😚😚 takk for alle votes og kommetarer. Det setter jeg veldig pris på!! Jeg har tenkt å lage en konkurranse for de som vil. Det er ingen tvang, men det hadde vært morsomt med mange deltakere. Vil dere vite mer om konkurransen les neste side, legger den ut etter 10 har sett dette kapittelet.😘😘 love my readers😊😜dere er best.