Skjebne valget

Kapittel 14 "Sinte alver"

"Jeg velger å bli en av dere" sa Vea lavt. Folkemengden brøt ut i sinte stemmer. "Lavendelgren, dette er uhørt" sa Lønnetre forsiktig, selvom sinnet lyste igjennom øynene hans. Men Lavendelgren avbrøt han. "Jeg bestemmer her! Og jeg vet hva som er bra for stammen min". Hun stirret illsint på Lønnetre, før hun snudde seg mot folkemengden. "Dette møtet er over! Valget jeg har gjort trenger dere ikke like, men dere må godta det". Barke stilte seg ved siden av støttende ved siden av Lavendelgren. Selv hadde Vea bare lyst til å løpe ut av skogen, inn til det gamle huset, og krølle seg sammen til en ball på den varme, myke sofaen. "Hva heter du?" spørte dronningen plutselig. "Hæ?" sa Vea, tydlig borte i sine egne tanker. Dronningen gjentok spørsmålet. "Vea" sa Vea lavt. "Fra denne dag av, er Vea en del av Eikerot stammen, hun har sin frihet til å gå hvor hun vil i skogen. Men det blir noen konsekvenser, lover du å aldri forlate skogen, å følge lovene, og kjempe for denne stammen?" sa dronningen høyt så alle kunne høre det. Alle alvene ventet aventende
i stillhet. Vea så utover ansiktene, de fleste var sure eller sjokkerte over Lavendelgren sin avsløring. Hun hadde bare lyst til å be dronningen om å få dra hjem, i tillegg var hun både sur og irritert på henne for at dronningen brøt løftet deres. "Ja" svarte Vea tilslutt motvillig. Plutselig kjente hun en slags rystning i kroppen. Det gjorde vondt, og smerten formet et hyl, men det kom ingen lyd. Etter en liten stundt ga smerten seg, og Vea pustet tungt. "Eike" kalte dronningen, og han kom umiddelbart. "Følg Vea til et hus hun kan bo i". Eike bleknet litt når han så på Vea. Etter hun hadde fortalt han om sanndrømnene hadde han sikkert vært litt rystet, og tapet av de to andre alvene var jo også fælt. Men han ristet det fort av seg og tok på seg den formelle holdningen han hadde hatt ellers. Alvene begynte å strømme til alle kanter og snart var det tomt. Eike gikk opp på plåtået og førte Vea lengre inn i leiren. Trærne var tynnere her og mørkere, men samtidig var det lysere og hun kunne se ting klarere. Overalt hang det planter som lyste. Trærne var veldig brede, og flere hadde tre dører. Over noen av trærne hang det skilt med navn. Eike stoppet foran et bredt tre med en stor bladkrone. "Her" sa han og åpnet døra. Vea og Eike ble stående å kikke på hverandre enn stund før Eike sa: "jeg bør vel gå". Han stammet litt nervøst når han sa det men gikk likevel formelt bortover. Nå ma jeg stikke av! Tenkte Vea
-----------------------------------------------------------------------------------
Beklager for at det tok så lang tid å opptatere kapittelet, men jeg har jobbet med prologen og skal kanskje sende den inn til et forlag!👏👏😄😄 spørsmålet mitt er om jeg kan bruke deres vinner karakterer fortsatt eller om dere vil jeg skal endre dem? 💕💕Og tusen takk for 2k!! Jeg får ikke takket dere nok😆