The badboy

Del 10

Thomas gikk ut av huset IG satte seg i bilen. Men han kjørte ikke. Han satt der, og etter hvert tok han opp en walkietalkie talkie det stod politi på. Nei! Skal han si i fra til politiet?! Jeg må bort herfra!
Jeg løp til Cayden og fortalte alt jeg så. "Jeg pakker mat, drikke,klær og det viktigste så drar vi.", sa han bestemt. "OK. Men hva skal jeg gjøre da?", spurte jeg. "Bare vent, eller se deg om, siden du bodde her når du var liten. Rommet du hadde da du var baby er opp trappen og andre dør til høyre.", sa han og pekte mot trappen. "takk!" Sa jeg og løp opp trappen og tok andre til.... Var det høyre eller venstre? Jeg tok venstre først. Jeg åpnet døren som var av eik. Der var det i alle fall ikke! Her var det veldig rotete og ting lå slengt rundt i rommet. Jeg lukket døren etter meg, og tok til høyre. Der var det en hvit krybbe med hvite sengetrekk, og en bamse, pluss noen gamle leker, smykker og diverse. Jeg gikk bort til krybben og tok opp bamsen. Det var en søt brunbjørn. Jeg smilte litt for meg selv, før minnene kom tilbake. Jeg satt på rommet mitt og lekte, og Cayden så på. Vi hørte roping nede, og jeg begynte å gråte. Cayden trøstet meg, og akkurat når jeg hadde tatt meg sammen, hørte vi et skudd som ble fyrt av. Og ett til. Jeg gråt igjen. Døren ble smelt igjen, og Cayden berte meg opp i sine trygge armer. Vi gikk forsiktig ned, eller.... Cayden gikk med meg i armene sine da!... Han gikk helt ned trappen og forsiktig inn i stuen. Der lå mor og far. Død. Med masse blod rundt på gulvet.
Noe av brøt min lille "minnestund". "Mie! Vi må dra nå! Politiet er her snart!", ropte han, sikkert fra trappen eller gangen. "kommer!" Ropte jeg. Jeg tok bamsen under jakken og gikk ned. "Fort deg!" Sa han. "Jeg vil ikke miste deg igjen..."

Nå sitter vi i bilen. Vi kjører gjennom en eller annen skog. Alt var fredelig. Ingen biler. Bare stillhet og oss. Jeg så ut. Plutselig var det en person som sprang ved bilen. Jeg så ikke helt hvem det var, siden vi kjørte, men det så ut som om personen ville vi skulle stoppe. "Stopp" sa jeg. "Hvorfor?" Spurte Cayden. "Noen løper ved siden av og vil at vi skal stoppe bilen!" Svarte jeg. Cayden himlet med øynene, men stoppet bilen. Vi gikk ut, og der stod en sliten fyr. Hvem er det?! Jeg så spørrende på Cayden som så på fyren. For å være helt erlig så var han ganske søt! Mørkebrunt hår, og nøttebrune øyne. Han hadde ganske mye muskler, og hadde fint ansikt. "Hva er det Will?" Spurte Cayden forskrekket. "Skal du dra uten meg bror?" Spurte han som tydelig vis het Will. "Hopp inn!" Svarte Cayden oppgitt. Det var først nå Will så på meg. Han så meg i øynene. Det var som om han forstod hele livet mitt. Som om han hadde vert der hele tiden. Gjennom hele livet mitt. "Jeg er Will!", sa han og strakte hånden til meg. Jeg tok den og svarte, "Mie!" "For et nydelig navn!", sa han. Jeg kjente varmen blusse opp i kinnene mine, og jeg så bort. "Du er søt! Ikke se bort!", så han og tok en finger under haken min for å få meg til å se på ham. Vi så hverandre i øynene igjen. Det var som om verden stoppet. Det var bare oss to. Men følelsene var ikke like sterke som de jeg har for Thomas. Men man glemmer jo aldri sin første forelskelse!... "Kommer der to turtelduer eller?" Spurte plutselig Cayden. Jeg og Will så på Cayden i et sekund, før vi satt oss inn i bilen.
Turen var ganske fin egentlig! Jeg og Will pratet og ble kjent. Jeg fikk vite at han var 18 år, favorittfargen er sort, og masse masse annet. Han fikk vite litt om meg, osv...