Jeg løper inn døren og slenger meg i armene på en person. Jeg klarte ikke se hvem det er gjennom alle tårene, men det er sikkert Cayden! Håper jeg... "Hvorfor gråter du?", spør en kjent stemme bekymret. Jeg stivner til. Det er Thomas!... Oh shit!... Jeg trekker meg fort unna. "S-sorry... Dumme meg trodde det var c- Cayden....", mumlet jeg og bet meg nervøst på leppa. "Det er helt greit altså!...? Hvorfor er du så redd for meg....?", spør han usikker og trist. Jeg er ikke redd ham! Jeg bare prøver å unngå ham... Men det er for frekt å si!... "Jeg er ikke redd for deg!... Jeg bare har ikke hatt broren min så mye i livet mitt enda på en måte...", stotrer jeg usikker. "OK....", mumler han trist. Jeg går fort til kjøkkenet og finner Cayden som står og lager middag. Han snur seg når han merker at noen er her. "Hvorfor gråter du?", spør han bekymret. "Will skal-skal flytte!", sier jeg mens tårene triller. Jeg gir fra meg noen hulk og klemmer Cayden. Det er godt å ha en bror noen ganger... "Flytte?!", utbryter han. "Helvete!", mumler han og slipper meg. "Unnskyld Mie!", sier han og løper. Jeg følger selvsagt etter for å se hva han skal. Han løper ut på gårdsplassen og vi ser Will forsvinne. "Nei!", roper jeg og løper etter. Cayden fanger meg raskt. "Det er for sent...", sier han trist. Han løfter meg opp, og bærer meg inn. Han legger meg ned på sofaen og går på kjøkkenet så ikke maten svir seg. Thomas kommer bort til meg. "Han var ikke verd det!...", mumler han. "Lett for deg å si!... Du bryr deg ikke om han uansett!", roper jeg og farer raskt på rommet mitt hvor jeg blir resten av dagen.
Neste dag:
Jeg sitter i bilen med Thomas. Første skole dag. Jeg gledet meg egentlig, men nå bare håper jeg at Will er der... Vi går inn og Thomas hjelper meg å finne fram til kontoret før han skyndter seg til timen. "Sitt ned!", smiler en dame i rundt 60 årene. Hun har svart dressjakke med hvit skjorte under, og et matchende sort skjørt som går ned til knærne. Håret hennes er satt fint opp i en topp og hun ser ut som en skikkelig rektor. Hun rekker fram hånda. "Jeg heter Marlene Deleki, men bare kall meg miss.", smiler hun. Jeg tar hånden og sier navnet mitt. "Her er ukeplanen, koden til skapet og bøkene dine! Kom så skal jeg vise deg rundt og vise deg den nye klassen din!", sier hun og reiser seg etter å ha gitt meg ett ark, en liten lapp og mange bøker. Jeg putter bøkene i sekken, og ser at jeg har matte i de første 2 timene. Jeg følger etter Marlene ut, og hun viser meg rundt. Her er skapet ditt, hvor du kan henge jakken din og alle bøkene dine", sier hun og viser meg skap nr. 361. Jeg ser på koden og vrir på låsen. 6-2-9-0. Lett! Jeg legger bøkene mine inn og tar ut mattebøkene. Hun vier meg kantina, toalettene osv. "Og her er klasserommet ditt!", sier hun og banker på en brun dør med et lite vindu. Etter en liten stund åpner døren seg og jeg ser en gammel mann med måne. Han har mørkeblå skjorte og sort bukse. "Du må være den nye elven!", smiler han. "Hun heter Mie. Hun har ikke gått på skole før, så vær litt grei med henne!", smiler rektor og går. Jeg går inn i klasserommet og står foran ganske mange elever. "Kom hit og introduser deg selv for klassen!", smiler læreren. "Jeg er mr Colia forresten!" Jeg går de få skritten mot kateteret og sier navnet og alderen min. "Du kan sette deg ved siden av Jonas ved vinduene der!", sier han og peker på en plass bakerst i hjørnet. Jeg ser på gutten som sitter der, og får store øyne. Det er jo Jonas jeg møtte i går! Jeg går sakte forbi mange elever helt til jeg kommer bakerst i klasserommet. Jeg henger sekken min på stolen, og setter meg. "Visste ikke at vi skulle gå på samme skole", gliser Jonas. "Ikke jeg heller!.... Men jeg vi gjerne følge med i timen, takk!", sa jeg irritert. Det er jo noen grupper på alle skoler: nerder, populære, emoer, osv. Jeg tror jeg kom inn i en gruppe med blandede ting egentlig!... For jeg er både nerd og bad!... "Ro ned litt a! Goodgirl!", ertet han. Og han er tydeligvis bad boy!... Og jeg som trodde han var annerledes... Da blir han på ignorer lista!... Tror jeg hvertfall!... Det ringer ut til lunsj og jeg holder på å pakke ned tingene mine da en jente med blondt hår, passelig med sminke, hvit magetopp og en shorts kommer bort til meg. Hun er ganske pen egentlig... "Jeg er Quinn!", smiler hun. Og ikke populære heller! Tror jeg... "Du må være den nye eleven, Mie!", sier hun glad. "Vil du sitte med gjengen min i lunsjen?", spør hun. "Så kan jeg fortelle hvem som er populær her på skolen og ikke!... ", forklarer hun. "OK!", sier jeg og smiler tilbake. Vi går ut av klasserommet og finner ut at vi har skap ved siden av hverandre. Kult! "Han du satt ved siden av i timen, Jonas, han er byens største bad boy, så hold deg unna han! Han later som han liker deg, ligger med deg, før han så dropper og ignorerer deg fullstendig!... Og akkurat nå holder han på med skolens største bitch, Karo. Blondt hår, masse sminke og to jenter som følger etter henne hele tiden. De heter Mary og Claire. De er egentlig ganske snille, men vil være populære, så de følger er med Karo...", forklarer hun. Jonas leker med følelsene til jenter....? Han leker sikkert med mine også!... En tåre triller ned kinnet mitt. "Hva er det?!" Utbryter Quinn. "Sier det senere. Jeg går på toalettet! Kommer straks tilbake!..." Mumler jeg og går raskt vekk. Jeg går inn i et avlukke og låser etter meg. Jeg setter meg på doen med føttene opp mot ansiktet og tenker. Leker han med meg eller er han bare hyggelig? For det er én ting jeg er 1000% sikker på: at han ikke er forelska i meg!... Uheldigvis... Jeg tar meg sammen før jeg tørker bort tårene og går ut av av,ikke-troende og strake veien til kantina. Jeg ankommer kantina, og ser meg rundt. Blikket mitt stopper på Jonas som vinker meg mot dem. Og med dem så er det tre jenter og 5 gutter. Alle guttene er kjekke, og jentene gjetter jeg at er Karo, Mary og Claire. Jeg stivner til når jeg gjenkjenner bakhodet hennes. Det er Claire fra barnehjemmet! Hun som lå med Thomas! Shit!... Jeg ser videre rundt i kantina. Jeg kan ikke sitte der!... Nei, nei.... Der! Der sitter Quinn! Hun sitter med ei jente og 2 gutter. Jenta har sort hår, og guttene har hvitt og blondt. Begge er egentlig ganske kjekke... Wow! Så mange kjekke gutter det er her!... Jeg går bestemt mot bordet. Forbi folk jeg ikke kjenner og Jonas og de. Han trodde jeg skulle sette meg med dem, men jeg ga ham ikke et blikk en gang. Jeg bare gikk forbi som om han ikke var der. Bitch? Jeg er kanskje en liten en noen ganger... Jeg setter meg ved Quinn og hun introduserer meg og resten. "Folkens! Detter er Mie! Mie, dette er Troye, Jack og Kim!", smiler hun og peker på dem etter hvert. Troye har hvitt hår og Jack har blondt. Men ellers er de helt like. Tror de er tvillinger... Men jeg ser også at håret til Troye ar naturlig hvitt, og ikke farget. Kult! "Hei!", smiler jeg når jeg merker at jeg har stirret på guttene en stund. "Sånn gjorde jeg også når jeg først møtte dem! Og ja, de er twins!", hvisker Quinn og fniser. "Hyggelig å møte dere!" "Deg også!", sier Troye og blunker til meg med ett øye. "I lhe mooåe!", sier Jack med munnen full av mat og jeg og jentene fniser litt. Han er jo ganske søt!... Resten av lunsjen prater vi og har det ganske gøy. Jeg og jentene skal til og ,ed ha overnatting hos meg i helga! Yay! Jeg Jar egentlig aldri vært eller hatt overnatting før, så jeg spurte dem. De sa at man ligger over til en person, spiser masse godteri, drikker masse brus, ser på filmer, putekrig, ns, onkel og noe de kaller fmk som står for fuck marry kill. Og ,ed fuck så mener de den perverse måten... Plutselig stopper Jack midt i en setning og ser på noe bak meg. Samme gjør Troye. De er helt stive av skrekk. Helt bleke og stumme. Jeg, Quinn og Kim snur oss sakte Og der står...
_____________
Nytt kapittel! Hjertet mitt er fiksa, og nå er jeg bare veldig sur!... Men han skal jo flytte til Canada, så det er ikke så rart!... Håper dere likte kapittelet!❤️~Carmen!💕
YOU ARE READING
The badboy
RomanceMie har nettop fylt 17 år, og tror at ingen elsker henne. Foreldrene døde da hun var liten, så derfor kom hun på barnehjem. Hun har ingen igjen fra familien, og føler seg alene og forlatt. Nå var ansiktene våre kun noen meter fra hverandre. Han len...