Det uventede

Skremt

Fortsatt Marcus pov

Jeg ser Jeanette komme mot oss, hun tar tak i Martinus og visker han et eller annet, så kysser hu ham på kinnet. Og går til et annet rom. "Hva var det hu lurte på" spør jeg og med et blikk som får han til å rødme enda mer. "Hun skal bare på do, hun spurte om veien til badet." Svarer han og ser ned i bakken. "Hvorfor var det flaut å si det da?? Eller er det noe annet hu skal??" Spør jeg litt ertende. "Det er det hu skal, tror for faen jeg står her og juger??" Skriker han tilbake med et rødt ansikt som ikke er flaut men sint.
Han slår meg så jeg får et rødt merke i kinnet. Jeg tar et skritt tilbake for å vise at jeg er redd. "Jeg har aldri sett Martinus så sur før" visker jeg skremt til Aidan som står bak meg og er helt stum mens han ser bekymret på meg, og så bort på Martinus igjen. "Hv....HV..hva e...e..er d..de...det?" Spør jeg mens jeg er litt redd for at han skal angripe meg igjen. "Du skal alltid ødelegge når jeg prøver på noe, du skal ALLTID, ALLTID ødelegge. Og nå er jeg dritt lei det. Så kan du ikke snart forstå at det ikke er noe gøy i det hele tatt." Sier han oppgitt og sukker oppgitt ut. "Greit, jeg skal slutte med å ødelegge bare du ikke blir voldelig at du slår meg hardere enn du gjorde i dag." Svarer jeg og snur meg mot Aidan og begynner å gå. Når vi passerer hushjørne sier jeg til Aidan " jeg visste ikke at Martinus kunne bli sånn, vi tulla jo bare med ham." "Men det kan jo ha noe med at du alltid skal gjøre det når Martinus har noen der" svarer han og ser litt surt på meg. "Du bør ikke gjøre det der igjen, da kan det hende han er enda verre enn i dag." Sier Aidan og snur seg mot meg og gransker ansiktet mitt for å se etter om jeg har tenkt til å gjøre noe annet faenskap. "Jeg lover jeg aldri skal tøye grensene til Martinus så langt." Svarer jeg for å få oss til å gå tilbake til han før Martinus kommer etter oss. "Skal vi gå tilbake til deg da??" Spør jeg og snur meg for å se etter om de kommer etter oss. De kommer ikke etter oss.